“En modig mann er også full av håp”.
Skrevet av: Marcus Tullius Ciero
Fra boken: “Tenk Positivt” (Hjertebøker) Utgiver: Egmont Litor AS
TRØTTENDE BILDER TIL Å GJESPE AV :)
I dag tenkte jeg å gi et tilbakeblikk over noen av blinkskuddbildene jeg har tatt av kattene som f.eks bilder tatt når de gjesper 🙂 Håper dere liker bildene mine 🙂
(N) Hakrilas Dario Dizo (kullbror til Dixie Rose og datteren til Nadina) gjesper 🙂 Bildet ble tatt 20.02.2012.
(N) Hakrilas Florence (datteren til Dixie Rose) gjesper 🙂 Bildet ble tatt 15.03.2016.
(N) Hakrilas Gaya (datteren til Nadina) gjesper 🙂 Bildet ble tatt 13.06.2016.
(N) Hakrilas Dixie Rose gjesper en stor gjesp 🙂 Bildet ble tatt 20.09.2014.
(N) Hakrilas Hera gjesper 🙂 Bildet ble tatt 27.08.2020.
Elvis gjesper 🙂 Bildet ble tatt 20.04.2020.
POSITIVE ORD TIL ETTERTANKE ❤😊
“Uansett hvor god du blir, fins det alltid noe lenger borte”.
Skrevet av: Bill Walton
Fra boken: “Tenk Positivt” (Hjertebøker) Utgiver: Egmont Litor AS
POSITIVE ORD TIL ETTERTANKE ❤😊
“Folk sier ofte at motivasjonen ikke varer. Neivel, det gjør ikke bading heller – det er derfor vi anbefaler det daglig”.
Skrevet av: Ziglar
Fra boken: “Tenk Positivt” (Hjertebøker) Utgiver: Egmont Litor AS
HVORFOR BLOGGER DU?
Hvorfor blogger nettopp du?
Det er et spørsmål jeg ofte stiller meg nettopp for å bevisstgjøre meg selv som blogger.
Selv blogger jeg fordi jeg vil dele hverdagen min med mine kjempeflotte bloggvenner, blogglesere, følgere, slekt og venner som ikke bor i samme by som meg. Jeg har langt fra et spennende liv, og jeg lever et helt vanlig A-4 liv.
Likevel synes jeg det er kjempekoselig å dele bilder og litt av det som skjer i hverdagen min. Ønsker å vise frem kattene mine slik at dere også får ta del i det å være rasekatteier, tar dere med på katteutstilling, deler bilder av kattene mine, deler bilder av kattunger når en av mine katter har kattunge kull, deler andre bilder som jeg tar, skriver om hverdagen min, forteller dere hvordan det er å ha kronisk betennelsesreumatisme, prøver å sette fokus på at det å være uføretrygdet ikke er det samme som å sette seg ned i sofaen, men vise at man kan ha et aktivt liv selv om man er uføretrygdet og jeg vil prøve å vise at selv om man har en kronisk sykdom er det viktig å ha godt humør. Alt dette prøver jeg så godt jeg kan å vise gjennom bloggen min.
Jeg er samfunnsengasjert og opptatt av politikk. Nå roper jeg ikke høyt om mine politiske meninger, for min politiske mening er min privatsak. Det er kun mine nærmeste familie og venner som vet hva jeg stemmer. På bloggen min skriver jeg ikke noe om det. Det er fordi jeg har sett at noen bloggere har bitt hudflettet når de har vært åpne om det partiet de støtter.
Har tatt opp flere samfunnsrelaterte temaer som jeg brenner for f.eks. nettmobbing. Heldigvis og takk og lov har jeg aldri opplevd å bli mobbet selv verken i det virkelige liv eller på blogg/nett. Noen usaklige og hjernedøde kommentarer har jeg fått, men med hånden på hjertet har jeg vært skånet fra selv å oppleve nettmobbing. Jeg har med egne øyne sett andre bloggere oppleve stygg nettmobbing, og da mener jeg stygg nettmobbing!
Da jeg gikk på skolen sa jeg fra til lærerne hvis jeg så noen som ble mobbet, og jeg sa også klart fra til de som mobbet. Det samme gjelder på nettet. Jeg sier klart fra når jeg ser noen blir hetset og mobbet på nettet. Nettmobbing godtar jeg ikke, og jeg lyne hakke forbannet når jeg ser f.eks. bloggere blir hetset og mobbet. Som i dagliglivet ellers kommer aldri de som er mobbere til å innrømme at de mobber. De er som en voldtektsmann som legger skylden på offeret! Dersom jeg ser en blogger bli hetset og mobbet kommer jeg til å si fra for å støtte vedkommende blogger.
Begynte å blogge i 2008. I begynnelsen av min bloggeperiode vil jeg si jeg var uforsiktig med min blogging. Delte bilder og navn på andre mennesker i hytt og pine uten å tenke meg om. Så kom debatten om å være forsiktig med hva man delte på nettet, og det fikk meg til å tenke. Da ble jeg mer forsiktig med deling av ting av privat karakter.
I dag er forsiktig med å dele for mye av private ting på bloggen min, og jeg tørr ikke å dele for mye personlig på bloggen min i frykt for hva andre med uærlige hensikter kan finne på. Har faktisk sett stygge eksempler på hva uærlige bloggere kan finne på mot andre.
Jeg har sett med egne øyne at bloggere har kommet på kant med hverandre, og det kun etter saklige diskusjoner hvor bloggerne var uenige med hverandre om ulike temaer.
Når vi blogger kan vi ikke forvente at våre blogglesere er enige med oss, men terskelen for å være saklig i bloggdiskusjoner og på nett ellers er mye lavere enn når man diskuterer ansikt til ansikt med andre mennesker. På nett og i kommentarfelt på blogg glemmer en god del fort hva normal folkeskikk og høflighet er når de er uenige i temaet som blir tatt opp.
Undrer meg på hvorfor? Det ene kan være at man som leser ikke leser blogginnlegget godt nok slik at man får med seg poenget i det bloggeren skriver. En annen ting er at bloggleseren kan bli provosert av overskriften til bloggeren, og dermed møter blogginnlegget med piggene ute. Det tredje er at jeg tror at noen blogglesere tar det som står skrevet i blogginnlegg personlig. De tror innlegget handler om dem selv.
Saklig diskusjon på blogg skal da ikke være så vanskelig. Her har faktisk vi bloggere ansvar for hvordan en diskusjon utarter seg. Ønsker vi en diskusjon på bloggene våre er det kjempeviktig at vi også har kontroll med kommentarer som kommer inn. Det er først ved uenighet om temaet at diskusjonen kan gå i gal retning f.eks. at noen går til personangrep mot andre som som måtte ha en annen mening. Man skal være klar over at det finnes de leserne som med viten og vilje skriver provoserende kommentarer for å begynne en krangel. Disse leserne gjennomskuer man fort!
Noen bloggere kan provosere med vilje med sine blogginnlegg for å få oppmerksomhet fra lesere. Disse bloggerne blir fort gjennomskuet. Da er det innlegg som er så kontroversielle at man som bloggleser sitter og rister på hodet av oppgitthet, fordi man ser på hele blogginnlegget som en stor provokasjon.
Jeg har gjennom mine år som blogger sett bloggere hyle “Ulv, ulv, ulv” om at de blir mobbet når de har fått saklige kommentarer fra leserne hvor leserne har sagt seg uenig i det bloggeren skriver. Da mener jeg saklige kommentarer med stor S. Det er ikke mobbing. Jeg mener det er respektløst ovenfor de som faktisk opplever å bli stygt mobbet i dagliglivet å hevde at man blir mobbet når det er snakk om å være uenig i en sak eller et tema.
Hvis en leser skriver på mitt kommentarfelt at han/hun liker hunder bedre enn katter er ikke det mobbing. Da har vi forskjellige synspunkt på kjæledyr vi liker.
Alle sammen av oss har vi bloggvenner, blogglesere og følgere som leser og kommenterer bloggene våre 🙂 Vi kommenterer på hverandres blogger, oppmuntrer hverandre og gir hverandre tilbakemeldinger på innleggene våre. Alt dette gir oss motivasjon og glede til å fortsette og blogge. De aller fleste av oss har hatt våre faste blogglesere, bloggvenner og følgere i mange år. Noen av mine bloggvenner, blogglesere og følgere har fulgt bloggen min side jeg begynte å blogge, og det synes jeg er kjempekoselig ❤😊Dessverre er det noen av dem som selv har sluttet å blogge, men jeg setter kjempestor pris på at de følger med bloggen min, og kommenterer på mine innlegg 😊
Jeg setter personlig kjempestor pris på hver og en av mine bloggvenner, blogglesere og følgere ❤😊
Når vi bloggvenner kommenterer på hverandres blogger har vi en høflig og hyggelig tone, og det er første bud når man er bloggvenner.
Dessverre sitter det utenforstående bloggere som er rett og slett sjalu på at vi bloggere har gode bloggvenner og blogglesere som kommenterer på bloggene våre. Disse bloggerne kommer gjerne med usaklige beskyldninger som ikke har rot i virkeligheten som f.eks. at vi slikker hverandre langs ryggen når vi kommenterer til hverandre. Slike beskyldninger viser at man rett og slett er sjalu, og ikke forstått hva blogg handler om. Det er noen bloggere som ikke ønsker å ha kommentarer på sine blogger, og det må man respektere på samme måte som de bloggerne som ønsker å få kommentarer på sine blogger.
Noe som er morsomt, og som jeg har sett mange ganger i løpet av de årene jeg har blogget er de bloggerne som hardnakket nekter for at de leser en eller annen blogg, for så i neste omgang skrive et skjult motinnlegg på sin egen blogg mot en eller annen blogger 🙂 Da har man avslørt seg mener jeg 🙂
Du finner de bloggerne som skriver provoserende blogginnlegg og som skyter vilt rundt seg med usaklig kritikk om hva andre bloggere blogger om. Om en blogger som elsker fjell- og friluftsliv skriver mange innlegg om fjellturene sine, trenger ikke en annen blogger komme med syrlig og negativ offentlig kritikk på sin egen blogg om at hun/han ikke liker bloggere som skriver om fjellturer. Kan man ikke akseptere andre bloggere sin måte å blogge på har man ikke noe å gjøre på en bloggplattform hvor man ønsker å skape et godt bloggfellesskap.
De aller fleste av oss bloggere kommenterer på de blogginnleggene vi føler vi har noe å komme med. Hvis en blogger skriver et innlegg om hardrock kommenterer jeg nok ikke på blogginnlegget hans/hennes, og det er fordi jeg selv ikke har preferanse i hardrock som musikksjanger. Jeg kommenterer ikke for å kommentere.
Hvis en annen blogger f.eks. skriver i et blogginnlegg hvorfor han/hun er i mot slakting, kan jeg skrive min mening om hvorfor jeg personlig mener at slakting er ok. Dersom bloggeren møter meg med en ovenfra-og-ned-holdning om at min mening ikke betyr noe vil jeg da trekke meg ut av diskusjonen for ikke å skape dårlig stemning på hans/hennes blogg.
Alle vi som blogger har et ansvar å skape et fint bloggfelleskap på de ulike plattformene vi blogger på. Det skjer gjennom respekt og toleranse for at man er ulike mennesker. I stedet for å rakke ned på ulikhetene kan vi se på ulikheter som noe vi kan lære av.
I det virkelige liv må vi også ta hensyn til hverandres ulikheter, og vi må respektere at vi alle er forskjellige. Det gjelder både i jobbsammenheng, blant familie og venner. Den som ikke tar hensyn til at man er forskjellige vil nok oppleve at venner trekker seg unna, og man vil få problemer i jobbsammenheng.
Så får vi tenke over hva slags blogger i bloggfelleskapet vi ønsker å være ❤❤❤ 🙂
Jeg personlig vil være en ærlig bloggvenn som viser nestekjærlighet til mine bloggvenner ❤❤❤ 🙂
BILDER AV MINE 4 HJERTEKNUSERE ❤😊
Sommer har nå blitt til høst, og det har virkelig blitt høstvær. I det siste har vi hatt regn og grått vær.
Når været er slik vil ikke kattene være ute på katteverandaen. De nekter å gå ut. Åpner jeg døren, og de kjenne det regner bråsnur de og går inn igjen.
Nå har også katteutstillinger åpnet igjen, og selvfølgelig med koronarestriksjoner og færre antall påmeldte. Planen er å melde på 1 eller 2 av katten på en utstilling som er på Østlandet i november/desember. Det ser jeg fram til, og det skal bli kjempekoselig å møte igjen kjære og kjente abyssinervenner og andre rasekattkollegaer ❤😊 Regner med praten og latteren kommer til å sitte løst.
Tenk nesten 2 år siden de fleste av oss var på en katteutstilling sist gang. Det var i desember 2019. På den første utstillingen jeg skal på med kattene er jeg kjempespent på hvordan de reagerer på å være på en utstilling. 2 år borte fra en utstilling kan være lenge nok for en katt.
I katteklubben jeg er med i har vi også begynt så vidt med fysiske medlemsmøter med godt smittevern. Hadde dette vært et normalt år ville vi hatt servering av mat, men siden det enda er restriksjoner og smitteverntiltak har vi ikke servering.
I dag har jeg lyst til å vise dere noen bilder av godpusekvartetten min, og jeg håper dere liker bildene mine 😊 Bildene av Nadina og Hera er nye, men bildene av Dixie Rose og Elvis er for et par år siden.
Godpusejenta og dronningen i katteflokken Nadia❤😊
Nadina avslappet på en av sine favorittplasser i huset ❤😊
Godpusejenta mi Dixie Rose ❤😊
Dixie Rose slapper av på puta på sofaen ❤😊
Godpusegutten min Elvis ute på verandaen og nyter sommervarmen ❤😊
Godpusegutten Elvis ❤😊
Godpusejenta mi Hera ved kjøkkenvinduet ❤😊
Hera slapper av på ovnen ❤😊
SIER DU TIL EN SOM SITTER I RULLESTOL: “TA DEG SAMMEN OG KOM DEG OPP Å GÅ!” ?
Vi som sliter med en eller annen form for kroniske sykdommer, det være seg fysiske eller psykiske kan en eller flere ganer bli opprørt pga folks ubetenksomhet når de kommer med kommentarer om hva vi bør gjøre og ikke bør gjøre.
Selv har jeg kronisk betennelsesreumatisme, og det gjør at jeg får gjentatte betennelser i hæler, ankler, knær, håndledd, albuer og skuldre.
Med ubetenksomhet mener jeg folk som snakker før de tenker, og de som uttaler seg ubetenksomt om våre sykdommer, kommer med kommentarer som kan såre, kommer med kommentarer om ting de mener er best for oss å gjøre og kommer med kommentarer som handler om ting vi foretar oss.
De fleste av oss som sliter med kroniske fysiske eller psykiske sykdommer har kjempegod støtte fra ektefeller, familie og nære venner. Det er fordi de kjenner oss 100%, og de vet hvilke utfordringer vi sliter med. De kan gi oss råd og støtte, og rådene er tilpasset våre forutsetninger.
Mannen min, familien min, svigerfamilien min og mine nære venner er nære relasjoner for meg. Mine nære relasjoner kjenner meg ut og inn, og de vet hva jeg tåler før jeg får smerter i leddene min 🙂 Når de spør meg om hvordan det går med meg får de ærlige svar. Det er fordi de ønsker å få vite hvordan formen min er <3 🙂
Så har jeg de perifere bekjente. Det kan være mennesker jeg vet av, men ikke kjenner personlig og det kan være mennesker som jeg ikke har så nært vennskapsforhold til og mennesker jeg knapt vet hvem er.
Noen av mine perifere bekjente vet om at jeg har en kronisk bennelsesreumatisme, og det holder. Når jeg treffer dem forteller jeg minimalt om hvordan det går med reumatismen min. Jeg mener siden vi er så perifere bekjente trenger de ikke å bli involvert i min kroniske reumatisme.
Mannen min, familien min og de nærmeste vennene mine vet hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre av fysiske aktiviteter. De kjenner de fysiske begrensningene mine.
Ta f.eks. skigåing eller å gå tur føttene når det er vinter, snø og kulde. Det kan jeg ikke gjøre. Pga snøen og kulden får jeg store betente og røde kuler bak hælbeinet hvis jeg går tur på ski eller på føttene når det er vinter. Jeg har ingen brusk i håndleddene, noe som fører til at jeg ikke er sterk nok i nakke, skuldre og håndledd til å bruke skistaver. Dette vet mannen min, familien min og mine nære venner vennene mine. Dermed spør de ikke om jeg vil bli med.
Så kommer vi til de jeg kaller perifere bekjente og de jeg ikke kjenner så godt. De kan finne på å reagere på at jeg sier nei til evt. en skitur eller en fysisk aktivitet. Det har jeg opplevd flere ganger, og det kan være sårende hvis de sier det på en spydig måte.
En episode skjedde da vi var på besøk hjemme hos en kjempegod venninne av meg på middag, og der var det flere jeg kjente og noen jeg ikke kjente. Det ble planlagt en skitur for alle sammen dagen etter. Venninnen min tok det som en selvfølge at jeg ikke ble med siden hun visste at jeg ikke hadde forutsetninger for å gå på ski.
En venninne av min venninne som jeg ikke kjente tok en opptelling over hvor mange som skulle være med i bilene, for hun skulle også ordne med pølser å grille. Jeg rakte ikke opp hånden. Så spør hun: “Hva med deg da?”. Jeg svarer: “Jeg har ikke helse til å gå på ski for jeg har kronisk betennelsesreumatisme”. Hun svarer meg: “Nå må du ta deg sammen og slutte å tulle, for det er viktig at du blir med og rører på deg for det har kroppen din godt av”.
En annen episode var når syforeningsvenninnene mine holdt på å planlegge fjelltur.
Jeg er med i syforening sammen noen venninner som gikk på gymnaset sammen. Vi kjenner hverandre ut og inn.
Venninnene mine er fjell- og friluftsinteressert, og de liker å gå fjell- og toppturer. De vet at jeg sliter med kronisk betennelsesreumatisme, og derfor spør de ikke om jeg vil bli med på toppturer. Alle har de sagt de synes det er synd jeg ikke kan bli med, men håper jeg ikke føler meg utenfor, noe jeg overhodet ikke gjør.
I syforeningen har vi tok vi inn en nabodame til en av de som er med i syforeningen, og hun passer perfekt sammen oss 🙂 Av og til kan hun være litt vel direkte.
Denne episoden skjedde på en syforeningskveld da de skulle planlegge fjelltur fra hytte til hytte. Hun ene venninnen min bekreftet at jeg ikke kom til å bli med. Den nye damen i syforeningen spurte om hvorfor, og jeg måtte være så ærlig å si det som det var at jeg hadde kronisk betennelsesreumatisme, og at jeg ikke hadde hæler og ankler til å gå på fjelltur, og at skuldrene mine ikke tåler at jeg bærer tung sekk.
Uten å tenke seg om svarer hun meg: “Er du alltid så lat som du gir uttrykk for? Det er din egen feil når du ikke gidder å røre på deg at du får vondt i leddene dine, og kroppen er ikke laget for å være lat”.
Det ble en rar stemning med det samme, for jeg så at de andre i syforeningen hadde lyst til å si noe, men de turte ikke helt fordi de var redde for å ødelegge stemningen mer. Jeg ble såret med en gang da hun hadde sagt det, men jeg tenkte at hun ikke kjente meg så godt, og at hun ikke visste om min kroniske betennelsesreumatisme.
Noen uker senere kom hun og ba meg om unnskyldning, men da hadde en av de andre venninnene mine fortalt hvordan reumatismen min utartet seg. Det satte jeg kjempestor pris på ❤😊
Disse to eksemplene med venninnen til min venninne og syforeningsvenninnen min er det jeg kaller å kommentere før man tenker eller være ubetenksom i sin kommentar. Jeg forstår at de mener det godt. Likevel bør man være forsiktig, for man vet aldri hvordan mottakeren reagerer.
Selv har jeg jobbet som støttekontakt for flere som har slitt med ulike psykiske sykdommer. Det jeg vet er at mange av dem trenger tid. Da snakker jeg om god tid. Man skal være forsiktig å presse dem for hardt. De jobber med seg selv 24/7.
Var støttekontakt i to perioder for to stk. som slet med kraftig sosialangst, og begge to var uføretrygdet. Min oppgave var å få begge to til å bli med å gå en liten tur ut. Det kunne være å gå til postkassen eller gå til nærbutikkene deres som ikke lå så langt unna der de bodde.
Noen dager gikk det fint, mens andre dager nektet de. Bare det å gå til postkassen kunne være utmattende for dem.
Nå tenker mange: “Det er da vel ikke en oppgave å gå til postkassen eller til butikken, for det klarer alle”. Jo, vi som ikke sliter med sosialangst klarer det, men for en som sliter med kraftig sosialangst klarer det ikke, og for vedkommende som sliter med kraftig sosialangst kan det være et maratonløp å gå til postkassen rett utenfor huset.
Gjennom de årene jeg jobbet som støttekontakt for de personene med psykiske problemer oppdaget jeg fort andre folk sin fordømmelse og tankeløshet ovenfor de med psykiske problemer på samme måte som det jeg hadde opplevd som kronisk reumatiker.
Den kommentaren jeg hørte som oftest gikk igjen til de jeg var støttekontakt for var: “Det er bare å ta deg sammen”. Hva? Bare å ta seg sammen? Jeg husker en dag var det nok, og jeg tok mot til meg å forsvarte vedkommende jeg var støttekontakt for. Da sa jeg: “Du ber vel en som sitter i rullestol eller som har gips og krykker ta seg sammen også?”. Jeg fikk ingen svar, og det var tydelig at kommentaren min hadde nådd inn.
Det å be en som sliter psykisk og sliter med seg selv 24/7 ta seg sammen er å være ubetenksom i mine øyne! Spør deg selv om du ville sagt det til en som sitter i rullestol, eller har gips på foten. Du ville aldri sagt det samme til vedkommende. Da hadde du sagt: “God bedring”.
Kanskje mener du selv at det er et godt råd å be en psykisk syk ta seg sammen, eller at du ber en med kronisk reumatisme om å trene fordi det er til det beste for ham/henne? Det er ikke alt som er gode råd å gi til noen som er psykisk syke eller fysisk syke. Da kan rådene være sårende å få.
Husk at mange av de kroniske sykdommene (fysisk og psykisk) ikke vises utenpå kroppen, men at man har fysiske vonde smerter i ulike kroppsdeler, hovne ledd, vonde tanker, negative tanker, redsel osv. Ha det i tankene før du kommer med en kommentar hvis du synes en er lat eller at en annen må ta seg sammen!
POSITIVE ORD TIL ETTERANKE ❤😊
“Du vinner trenger en motivasjon som går over og hinsides det å vinne”.
Skrevet av: Pat Riley
Fra boken: “Tenk Positivt” (Hjertebøker) Utgiver: Egmont Litor AS
ELVIS MED HJØRNETENNER SOM EN HVALROSS 😂🤣
Se på bildet av godpusegutten min Elvis, og se på de hjørnetennene hans 🤣😂 Hm…. Har det vært en hvalross langt bak i slekten hans? Jeg har aldri hatt en katt med så lange tenner før.
Måtte bare ta et bilde av ham for å få med hjørnetennene hans hvor lange de er.
Tennene hans plager ham ikke, men når Elvis skal kose med matmor så kjennes det ja ❤😊 Hjørnetennene hans skraper bort i skinnet 😊
Jeg har aldri sett slike tenner på en katt før. Hadde en undulat en gang, og der voks nebbet hans. Vi måtte klippe nebbet når det vokste ut.
Hjørnetennene til Elvisgutten min ❤😊
POSITIVE ORD TIL ETTERANKE ❤😊
“Når du ikke vet hva du gjør, og det du gjør er det beste – er det inspirasjon”.
Skrevet av: Robert Bresson
Fra boken: “Tenk Positivt” (Hjertebøker) Utgiver: Egmont Litor AS
