Vi som sliter med en eller annen form for kroniske sykdommer, det være seg fysiske eller psykiske kan en eller flere ganer bli opprørt pga folks ubetenksomhet når de kommer med kommentarer om hva vi bør gjøre og ikke bør gjøre.
 
 
Selv har jeg kronisk betennelsesreumatisme, og det gjør at jeg får gjentatte betennelser i hæler, ankler, knær, håndledd, albuer og skuldre.
 
 
Med ubetenksomhet mener jeg folk som snakker før de tenker, og de som uttaler seg ubetenksomt om våre sykdommer, kommer med kommentarer som kan såre, kommer med kommentarer om ting de mener er best for oss å gjøre og kommer med kommentarer som handler om ting vi foretar oss.
 
 
De fleste av oss som sliter med kroniske fysiske eller psykiske sykdommer har kjempegod støtte fra ektefeller, familie og nære venner. Det er fordi de kjenner oss 100%, og de vet hvilke utfordringer vi sliter med. De kan gi oss råd og støtte, og rådene er tilpasset våre forutsetninger.
 
 
Mannen min, familien min, svigerfamilien min og mine nære venner er nære relasjoner for meg. Mine nære relasjoner kjenner meg ut og inn, og de vet hva jeg tåler før jeg får smerter i leddene min 🙂 Når de spør meg om hvordan det går med meg får de ærlige svar. Det er fordi de ønsker å få vite hvordan formen min er <3 🙂
 
 
Så har jeg de perifere bekjente. Det kan være mennesker jeg vet av, men ikke kjenner personlig og det kan være mennesker som jeg ikke har så nært vennskapsforhold til og mennesker jeg knapt vet hvem er.
 
 
Noen av mine perifere bekjente vet om at jeg har en kronisk bennelsesreumatisme, og det holder. Når jeg treffer dem forteller jeg minimalt om hvordan det går med reumatismen min. Jeg mener siden vi er så perifere bekjente trenger de ikke å bli involvert i min kroniske reumatisme.
 
 
Mannen min, familien min og de nærmeste vennene mine vet hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre av fysiske aktiviteter. De kjenner de fysiske begrensningene mine.
 
 
Ta f.eks. skigåing eller å gå tur føttene når det er vinter, snø og kulde. Det kan jeg ikke gjøre. Pga snøen og kulden får jeg store betente og røde kuler bak hælbeinet hvis jeg går tur på ski eller på føttene når det er vinter. Jeg har ingen brusk i håndleddene, noe som fører til at jeg ikke er sterk nok i nakke, skuldre og håndledd til å bruke skistaver. Dette vet mannen min, familien min og mine nære venner vennene mine. Dermed spør de ikke om jeg vil bli med.
 
 
Så kommer vi til de jeg kaller perifere bekjente og de jeg ikke kjenner så godt. De kan finne på å reagere på at jeg sier nei til evt. en skitur eller en fysisk aktivitet. Det har jeg opplevd flere ganger, og det kan være sårende hvis de sier det på en spydig måte.
 
 
En episode skjedde da vi var på besøk hjemme hos en kjempegod venninne av meg på middag, og der var det flere jeg kjente og noen jeg ikke kjente. Det ble planlagt en skitur for alle sammen dagen etter. Venninnen min tok det som en selvfølge at jeg ikke ble med siden hun visste at jeg ikke hadde forutsetninger for å gå på ski.
 
 
En venninne av min venninne som jeg ikke kjente tok en opptelling over hvor mange som skulle være med i bilene, for hun skulle også ordne med pølser å grille. Jeg rakte ikke opp hånden. Så spør hun: “Hva med deg da?”. Jeg svarer: “Jeg har ikke helse til å gå på ski for jeg har kronisk betennelsesreumatisme”. Hun svarer meg: “Nå må du ta deg sammen og slutte å tulle, for det er viktig at du blir med og rører på deg for det har kroppen din godt av”.
 
 
En annen episode var når syforeningsvenninnene mine holdt på å planlegge fjelltur.
 
 
Jeg er med i syforening sammen noen venninner som gikk på gymnaset sammen. Vi kjenner hverandre ut og inn.
 
 
Venninnene mine er fjell- og friluftsinteressert, og de liker å gå fjellturer. De vet at jeg sliter med kronisk betennelsesreumatisme, og derfor spør de ikke om jeg vil bli med på turer i marka osv. Alle har de sagt de synes det er synd jeg ikke kan bli med, men håper jeg ikke føler meg utenfor, noe jeg overhodet ikke gjør.
 
 
I syforeningen har vi tok vi inn en nabodame til en av de som er med i syforeningen, og hun passer perfekt sammen oss 🙂 Av og til kan hun være litt vel direkte.
 
 
Denne episoden skjedde på en syforeningskveld da de skulle planlegge fjelltur fra hytte til hytte. Hun ene venninnen min bekreftet at jeg ikke kom til å bli med. Den nye damen i syforeningen spurte om hvorfor, og jeg måtte være så ærlig å si det som det var at jeg hadde kronisk betennelsesreumatisme, og at jeg ikke hadde hæler og ankler til å gå på fjelltur, og at skuldrene mine ikke tåler at jeg bærer tung sekk.
 
 
Uten å tenke seg om svarer hun meg: “Er du alltid så lat som du gir uttrykk for? Det er din egen feil når du ikke gidder å røre på deg at du får vondt i leddene dine, og kroppen er ikke laget for å være lat”.
 
 
Det ble en rar stemning med det samme, for jeg så at de andre i syforeningen hadde lyst til å si noe, men de turte ikke helt fordi de var redde for å ødelegge stemningen mer. Jeg ble såret med en gang da hun hadde sagt det, men jeg tenkte at hun ikke kjente meg så godt, og at hun ikke visste om min kroniske betennelsesreumatisme.
 
 
Noen uker senere kom hun og ba meg om unnskyldning, men da hadde en av de andre venninnene mine fortalt hvordan reumatismen min utartet seg. Det satte jeg kjempestor pris på <3 🙂
 
 
Disse to eksemplene med venninnen til min venninne og syforeningsvenninnen min er det jeg kaller å kommentere før man tenker eller være ubetenksom i sin kommentar. Jeg forstår at de mener det godt. Likevel bør man være forsiktig, for man vet aldri hvordan mottakeren reagerer.
 
 
Selv har jeg jobbet som støttekontakt for flere som har slitt med ulike psykiske sykdommer. Det jeg vet er at mange av dem trenger tid. Da snakker jeg om god tid. Man skal være forsiktig å presse dem for hardt. De jobber med seg selv 24/7.
 
 
Var støttekontakt i to perioder for to stk som slet med kraftig sosialangst, og begge to var uføretrygdet. Min oppgave var å få begge to til å bli med å gå en liten tur ut. Det kunne være å gå til postkassen eller gå til nærbutikkene deres som ikke lå så langt unna der de bodde.
Noen dager gikk det fint, mens andre dager nektet de. Bare det å gå til postkassen kunne være utmattende for dem.
 
 
Nå tenker mange: “Det er da vel ikke en oppgave å gå til postkassen eller til butikken, for det klarer alle”. Jo, vi som ikke sliter med sosialangst klarer det, men for en som sliter med kraftig sosialangst klarer det ikke, og for vedkommende som sliter med kraftig sosialangst kand et være et maratonløp å gå til postkassen rett utenfor huset.
 
 
Gjennom de årene jeg jobbet som støttekontakt for de personene med psykiske problemer oppdaget jeg fort andre folk sin fordømmelse og tankeløshet ovenfor de med psykiske problemer på samme måte som det jeg hadde opplevd som kronisk reumatiker.
 
 
Den kommentaren jeg hørte som oftest gikk igjen til de jeg var støttekontakt for var: “Det er bare å ta deg sammen”. Hva? Bare å ta seg sammen? Jeg husker en dag var det nok, og jeg tok mot til meg å forsvarte vedkommende jeg var støttekontakt for. Da sa jeg: “Du ber vel en som sitter i rullestol eller som har gips og krykker ta seg sammen også?”. Jeg fikk ingen svar, og det var tydelig at kommentaren min hadde nådd inn.
 
 
Det å be en som sliter psykisk og sliter med seg selv 24/7 ta seg sammen er å være ubetenksom i mine øyne! Spør deg selv om du ville sagt det til en som sitter i rullestol, eller har gips på foten. Du ville aldri sagt det samme til vedkommende. Da hadde du sagt: “God bedring”.
 
 
Kanskje mener du selv at det er et godt råd å be en psykisk syk ta seg sammen, eller at du ber en med kronisk reumatisme om å trene fordi det er til det beste for ham/henne? Det er ikke alt som er gode råd å gi til noen som er psykisk syke eller fysisk syke. Da kan rådene være sårende å få.
 
 
Husk at mange av de kroniske sykdommene (fysisk og psykisk) ikke vises utenpå kroppen, men at man har fysiske vonde smerter i ulike kroppsdeler, hovne ledd, vonde tanker, negative tanker, redsel osv. Ha det i tankene før du kommer med en kommentar hvis du synes en er lat eller at en annen må ta seg sammen!
 
 

 
 

Her om dagen satt jeg og leste forskjellige blogger, og jeg finner stadige nye engasjerende bloggere å lese.
 
 
Noen av bloggerne jeg følger sliter med fysiske sykdommer eller psykiske sykdommer. De som sliter med fysiske sykdommer er i samme situasjon som meg, for deres kroppslige smerter varierer fra dag til dag, og fra time til time.
 
 
Den ene bloggen jeg leste skrev et kjempebra blogginnlegg. Temaet på blogginnlegget var at alle bloggere må vise respekt for historiene som andre bloggere skriver om. Blogginnlegget traff meg rett i hjertet, for jeg engasjerer meg også i temaet at bloggere skal ha respekt for hverandres innlegg. Bloggeren har helt rett i innlegget hun skrev, og jeg kunne ikke vært mer enig.
 
 
Jeg har blogget i noen år, og i de årene har jeg lest mange blogginnlegg både fra mine bloggvenner og bloggere jeg har kommet tilfeldig over. Felles er at alle er forskjellige og unike.
 
 
Noen bloggere byr masse på seg selv. De skriver personlige blogginnlegg som rører ved hjertene. Noen bloggere skriver om sine fysiske skjulte sykdommer, andre bloggere er åpne om sine psykiske problemer, noen bloggere skriver om sine hobbyer, noen bloggere er kjempeflinke fotobloggere, noen bloggere er trening- og livsstilsbloggere, noen bloggere er interessert i sminke, klær og mote og andre bloggere liker å dele oppskrifter av mat. Felles for bloggerne er at noen bloggere fenger mer enn andre, og det kommer an på interesser man som leser har og preferanser vi har.
 
 
Jeg har kjempestor respekt for alle bloggerne jeg leser, for jeg mener at hver og en av bloggerne er unike. Likevel er det noen typer blogger som når rett til hjertet mitt. Det er bloggere som tør å by 100% på seg selv personlig.
 
 
Noen av disse bloggerne som byr på seg selv personlig er flinke til å ta oss med inn i deres verden, og særlig bloggerne som blogger om sine fysiske eller psykiske sykdommer. Alle bloggere fortjener respekt fra bloggleserne for det de blogger om, men jeg vil spesielt trekke frem de bloggerne som er åpne og ærlige om sine fysiske og psykiske plager <3 🙂 De viser en ekte side av det å være menneske når man har kroniske fysiske sykdommer eller psykisk sykdom <3 🙂
 
 
Jeg sliter selv med kronisk betennelsesreumatime, og jeg vet at smertene varierer fra dag til dag, og time til time. Særlig på vinteren våkner med stive ledd, og da særlig ankler og hæler. Jeg må begynne dagen med en dusj. Det varierer hvor lang tid det tar før at hælene og anklene mine er myknet opp av det varme vannet. Avtaler jeg gjør må skje etter kl.11.30, for da fungerer kroppen.
 
 
Selv blogger jeg sporadisk om min kroniske reumatisme, og årsaken til det er fordi jeg feig. Jeg er redd for at mine trofaste bloggvenner og lesere skal synes jeg syter og klager over bagateller. Bloggvenner og følgere som har fulgt meg gjennom mange år sier jeg ikke må være redd for å blogge om hvordan reumatismen min utarter seg, for jeg skal ikke late som om alt er bra hvis det ikke er bra.
 
 
Jeg har rett og slett blitt skremt av enkelte negative uttalelser angående å blogge om sin fysiske eller psykisk sykdom. Uttalelsene har kommet fra godt voksne bloggere. Vedkommende blogger som kom med de negative uttalelsene om bloggere som blogger om fysisk eller psykisk sykdom har selv en kronisk sykdom, og blogger mye om sin sykdom. Nettopp det er dobbeltmoralistisk i mine øyne. Denne bloggeren har kommet med negative uttalelser mange ganger! Det har ført til at jeg er reservert for å utlevere min kroniske betennelsesreumatisme for mye på bloggen min.
 
 
Derfor beundrer jeg andre som er åpne og ærlige om sin fysisk eller psykisk sykdom. Det står det kjempestor respekt av. Ære være disse tøffe bloggerne <3 🙂
 
 
Det kan være terapi for noen som har psykiske problem å skrive på blogg, og det siste vedkommende trenger er å bli møtt med kritikk fordi han/hun er åpne om sine psykiske problemer. Det vedkommende trenger er å bli heiet frem fordi han/hun tørr å vise sin sårbarhet. Vi har mye å lære av de som blogger om sine psykiske problemer, og jeg vil anbefale helsepersonell, spes.ped i skolen og lærere til å lese en blogg hvor bloggeren skriver og forteller om sin psykisk sykdom.
 
 
Jeg husker en blogger som uttalte offentlig på sin blogg på et av Norges største bloggsted at alle som blogget om sine psykiske problemer burde blitt tvangsflyttet over til egne lukkede bloggplattformer. Bloggeren begrunnet det med at bloggere med psykiske problemer tok for mye plass på bloggplattformen, og de var plagsomme for andre bloggere.
 
 
Jeg skal hilse å si at vedkommende blogger fikk pepper for sine uttalelser, og det gikk ikke lang tid før bloggeren slettet bloggen sin i et forsøk på å skjule sine spor.
 
 
Dersom jeg ser en liknende uttalelse eller negative uttalelser om bloggere som blogger om sine psykiske problemer sier jeg klart i fra at det ikke er greit. Det er slett ikke greit å komme med negative uttalelser til bloggere som skriver om deres psykiske problemer. De har like rett til å blogge de som alle andre bloggere. Siden noen reagerer så kraftig på at bloggeere er åpne om sin psykisk sykdom på sine blogger må jo de på en eller annen måte bli truffet av det bloggeren skriver. Dere som sliter med psykiske problemer. Blogg videre, og ikke bry dere om andre bloggere som sitter på sin høye hest og fordømmer dere <3 🙂
 
 
Vi bloggere som blogger om en eller annen kronisk sykdom har også fått så ørene har flagret med negative kommentarer av blogger(e) som sitter på sin høye hest.
 
 
Det er ikke mange dagene jeg kom over en blogg hvor bloggeren mente at bloggere som blogget om sine kroniske sykdommer gjorde det for å få oppmerksomhet. Merkelig at den vedkommende som uttalte dette vet hva formålet til andre bloggere er?
 
 
Noen bloggere glemmer fullt og helt at man selv som blogger mange ganger har blogget som sin kroniske sykdom, delt bilder av medisiner som bloggeren har tatt…. Hvorfor er det verre at andre bloggere blogger om sin kroniske sykdom enn seg selv? Den logikken skjønner jeg ikke. Det gir ingen mening 🙂
 
 
Det er total mangel på respekt og folkeskikk ovenfor andre bloggere fra slike blogger(e) å komme med frekke kommentarer eller frekke blogginnlegg hvor man klager på at bloggere med fysiske og psykiske sykdommer bruker sine egne blogger for å fortelle om hverdagene sine med den sykdommen de sliter med! Hvis bloggere ikke tåler lese blogginnlegg til bloggere som handler om deres fysiske eller psykiske sykdommer har vedkommende blogger ikke noe å gjøre på et bloggsted som blogger. Da bør vedkommende begynne med frimerkesamling 🙂
 
 
Det er ingen som tvinger noen til å lese om andre bloggeres fysiske eller psykiske sykdommer, for det finnes en x-knapp i hjørnet. Trykker man på den forsvinner bloggen, og man trenger ikke å bruke energi på å irritere seg.
 
 
Jeg engasjerer meg i at alle bloggere må få blogge om det de selv ønsker på sine egne blogger, og at alle vi som blogger skal og må vise respekt for hverandres måte å blogge på.
 
 
Det er i orden at man ikke synes noe om at andre bloggere blogger personlig om sin fysiske sykdom eller psykisk sykdom, men når man kommer med usaklige beskyldninger om at bloggere som skriver om sine sykdommer gjør det for å kjøpe seg lesere, viser man null respekt og forståelse for andre mennesker! Som en blogger med kronsike betennelsesreumatisme kan jeg si med sikkerhet at de færreste som har kroniske helseproblem vil kjøpe seg lesere, men de vi vise bloggleserne hvordan en dagliglivet er for dem. Husk at det er kun bloggeren som har en kroniske fysisk sykdom eller psykisk sykdom som kjenner seg best, og ikke du eller meg som utenforstående bloggere!
 
 
Jeg har selv blitt mer motivert av flere av mine bloggvenner til å ta mine blogglesere inn i min hverdag slik at de kan bli kjent med meg og min kroniske betennelsesreumatisme. Nå har jeg bestemt meg at jeg lar meg ikke skremme til taushet fra å skrive om min fysiske sykdom.
 
 
Blogg videre om deres fysiske eller psykiske sykdommer, og ikke la de som sitter i glasshus vinne med sine sleivbemerkninger! Alle vi som leser personlige blogginnlegg må respektere hva andre bloggere skriver på sine egne blogger!
 
 

De gangene jeg skal reise på katteutstilling pleier jeg normalt sett å kjøre bil. Jeg liker å kjøre bil, og det gjør meg ikke noe å kjøre langkjøring 🙂 Kattene er kjempeflinke i bil, og de ligger og sover i transportburene sine.
 
 
Selv har mannen min og jeg en klar regel, og det er at kattene skal være i transportburene sine når vi kjører. Nettopp det er de vant til fra de var kattunger.
 
 
De gangene jeg har kjørt bil med kattene må jeg se etter om de er med, for de er så stille. Jo da, det hender at en av kattene kan ligge og småsutre i buret hvis de bli lei av å kjøre bil. Da er det stille sutring som betyr at katten er litt lei av å være i bur.
 
 
09.02 – 10.02.2019 hadde jeg tenkt å kjøre ned til Dal, men jeg har kraftig betennelse i skulderen, og legen og fysioterapeuten min anbefalte meg at jeg ikke burde kjøre. Det kom til å bli alt for statisk. Dermed bestemte jeg meg for å ta toget nedover. Min rasekattvenninne (som jeg har kjent siden vi var barn) skulle også være med på samme utstilling, men hun kom med ettermiddagstoget.
 
 
Når man reiser med katt eller hund på tog får man plass i dyrekupeen som er beregnet på dyr. Jeg reiste med toget som gikk kl.08.18 fra Trondheim. Sitter man i dyrekupè på toget kan ingen komme å si at vi ikke får lov til å ha med dyr i vognen. De som sier de er allergiske blir henvist til andre vogner på toget.
 
 
Hera og Nadina var stille, og de sov hele turen. Hera fikk komme ut i bånd litt på toget, og hun syntes det var spennende å se ut av vinduet 🙂 En ting er sikkert, og det er at man får virkelig oppmerksomeht når man har en katt i sele og bånd 🙂 Flere kom bort og spurte om de fikk klappe Hera 🙂 Det fikk de 🙂
 
 
Jeg gikk av på Gardermoen, og en ansatt fra Bane Nord kom og hjalp meg over på sporet og inn på toget som gikk til Eidsvoll Verk. På Eidsvoll Verk kom hotellbilen og hentet meg 🙂 Det er kjempeflott service fra hotellet 🙂 Kom fra til hotellet kl.15.30.
 
 
Jeg synes det er avslappende å ta toget, for da kan man sitte å lese eller høre på musikk.
 
 
Søndag 10.02.2019 etter utstillingen var ferdig skulle Trine og jeg reise med nattoget opp til Trondheim. Vi satt i hotellobbyen og slappet av etter vi hadde pakket koffertene våre. Kattene mine hadde gått på kattedoen i utstillingsburet, og da visste jeg at de klarer å holde seg noen timer.
 
 
Han som kjørte hotellbilen skulle kjøre oss til Eidsvoll Verk hvor vi skulle ta toget fra. Vi tok toget til Gardermoen. Kl.23.40 tok vi nattogt fra Gardermoen til Trondheim. Det var full vogn, men Trine og jeg fikk oss ett dobbeltsete hver 🙂
 
 
Da vi skulle gå ombord på toget på Gardermoen var det et eldre ektepar i 70 årene som gikk på samme vogn som oss. Trine og jeg fant setene våre.
 
 
Da konduktøren kom for å sjekke billettene våre hørte jeg at mannen og kona klaget til konduktøren på at de måtte sitte i en dyrekupè. I følge mannen var kona allergisk mot hund og katt. Konduktøren tilbød dem plass i en annen vogn, men de hadde mye baggasje og de takket nei til å flytte seg.
 
 
Ombord i vognen var det to hunder, Trine med maine coonen sin (Freya) og jeg med Hera og Nadina. Jeg sovnet etter Hamar en gang, og sov til litt før Otta. Da vi nærmet oss Otta, begynte Nadina å sutre. Det var sutring i ordets rette forstand. Sutringen er piping. Freya (maine coon hunnkatten til Trine) svarte, og etter hvert kastet hunden seg inn i samtalen med å svare med piping.
 
 
De tre fortsatte “konversasjonen” seg i mellom, og det var tydelig at Nadina var en smule lei, og det forstår jeg kjempegodt.
 
 
Mannen som kom på Gardermoen rev av seg øyebindet og sa: “Se å fjern kattene og hunden slik av andre i vognen får sove, ellers skal jeg personlig kaste dere av toget!”
 
 
Jeg sa strengt til ham: “Ærlig talt! Dette er en dyrekupè, og da må du tåle at dyrene gir litt lyd fra seg.” Jenta som eide hunden sa også klart i fra at det var en dyrevogn, og når mannen ikke tålte at hunden pep og klynket fikk han ta det på sin egen kappe.
 
 
Jeg spurte mannen: “Hvordan hadde du reagert hvis du satt i en Barne- og famililevogn hvor ungene lekte?” Mannen ble sur og tok på seg øyenbindet foran øynene sine. Han hadde ikke et fornuftig svar å komme med.
 
 
Selv tok jeg på båndet på Nadina, og hun fikk komme ut og ligge i fanget. Hun sovnet på fanget, og vi sov til vi kom til Berkåk.
 
 
Like før Heimdal Stasjon ba mannen meg om unnskyldning for sin oppførsel. Det var det minste han kunne gjøre.
 
 
Sitter man i en dyrevogn på toget må man regne med at dyrene lager lyder. Tåler man ikke det bør man ikke sitte i dyrevognen. Da bør man få tak i seg plasser i en vanlig vogn. Jeg er 100% sikker på at det er slike typer mennesker som hadde funnet på å klage på ungene som leker og lager liv i en barne- og familie vogn ombord i toget. Har selv hatt plass i barne- og familievogn ombord på toget, og da var jeg forberedt på at ungene lekte seg på turen. Det hadde aldri falt meg inn å klage på ungene at de laget lyder.
 
 
Akkurat det samme er det når man får plass i en dyrevogn ombord i toget. Ombord i dyrevognen kan det være båe katter og hunder, og jeg har selv sittet i dyrevogn ombord i toget hvor hunder har bjeffet til hverandre. Det gjør meg ingenting fordi vi som har dyr har retten på vår side å reise med dyrene våre en vogn som tillater å ha dyr. Da får de som ikke liker at vi som reiser med hunder og katter holde kjeft.
 
 
Bjeffer hunden eller mjauer katten må du medpassasjer bare godta at det kommer lyder fra våre kjære kjæledyr <3 🙂 Det er vanskelig å be en hund eller en katt være stille hvis de er lei av ligge i ro.
 
 
Hvis du er den typen som ikke tåler at hunder eller katter gir lyd fra seg ombord i en dyrevogn på toget så anbefaler jeg å finne en annen avgang hvor du kan få en dyrefri vogn.
 
 
På NSB sine tog er alltid vogn nummer 8 dyrevogn på alle avganger 🙂
 
 

Nadina koser seg i hotellsengen på hotellet 🙂

 
 

Hera slapper av på soveplassen sin i bokreolen 🙂

 
 

Hera og mamma Nadina slapper av sammen i sofaen 🙂

 
 

På en utstilling er man et pakkesel bokstavelig talt 🙂 Her er trallen med transportburene til kattene lastet på 🙂

09.02 – 10.02.2019 var det duket for årets første katteutstilling, og denne gangen deltok jeg med to av kattene våre på Adelkatten sitt vintershow i Letohallen på Dal. Jeg hadde med med meg Nadina som konkurrerte åpen klasse 10 (for kastrater) og som senior, og så hadde jeg med meg Hera som konkurrerte i åpen klasse 9 🙂
 
 
Ønsker å dele noen bilder jeg tok på utstillingen, og håper at dere liker bildene mine 🙂
 
 

09.02-10.02.2019 var det duket for årets første utstilling i 2019, og denne gangen foregikk utstillingen i Letohallen på Dal. Jeg hadde med meg Nadina og Hera på utstillingen, og her er er Nadina i utstillingsburet 🙂

 
 

Hera i utstillingsburete sitt 🙂

 

Nadina slapper av i utstillingsburet sitt 🙂

 
 

Hera slapper av i utstillingsburet sitt 🙂

 
 

Egentlig skulle en dommer (Hanne-Sofie Sneum fra Danmark) ha dømt på utstillingen, men dessverre gikk hun bort tidligere denne uken etter mange år med kreft 🙁 Hun var en kjempeflott dommer som alltid var smilende og blid, og hun viste både katter og eiere respekt og kjærlighet. Jeg kommer alltid til å huske smilet hennes <3 <3 <3 Adelkatten holdt 2 minutters stillhet for Hanne-Sofie! Hvil i fred! <3 <3 <3

 
 

Dommer Henry Hornell stilte opp på kort varsel, og tok på seg æren av å dømme kattene som Hanne-Sofie Sneum skulle ha dømt. All respekt til Henry for det!

 
 

Så var det duket for å starte bedømmingen 🙂 Jeg må si at vi abyssinerutstillere er flinke til å sitte klare med kattene våre å vente på tur.

 

Hera på dommerbordet til sin grunnbedømmelse til dommer Alfred Wittich 🙂

 

Hera fikk kjempebra bedømmelse, men hun trenger mer utvikling å vokse på seg litt 🙂

 
 

09.02.2019 fikk Hera sitt 2. CAC-cert 🙂

 
 

tvelgelse av BiV (best i farge). Det ble den kjempefine abyssinerhunnkatten S* Cat Claw’s Master-Class som ble BiV 🙂

 
 

Nadina på dommerbordet til sin grunnbedømmelse 09.02.2019 🙂

 
 

Nadina fikk også kjempebra bedømmelse av dommeren 🙂

 
 

Nadina har jo ikke vært på utstilling siden 2017, men hun var tydeligvis kjempeglad for å få være med, for godpusejenta mi storkoser seg på utstilling 🙂

 
 

Lørdag 09.02.2019 hadde Nadina en konkurrent om certet. Det var Ingave’s Una, og det er oppdretterne til Nadina som eier Una 🙂 Her er Una til sin grunnbedømmelse 🙂

 
 

Nadina og Una til sammenlikning hos dommeren slik at dommeren kunne velge hvem som skulle få certet. Det var Una som ble Ex1 og fikk sitt cert, og Nadina Ex2 🙂 Kan kalle dette for Ingave’s mot Ingave’s 🙂

 
 

Nadina var også med og konkurrerte i seniorklassen. Seniorklassen er for katter fra 7-10 år 🙂

 
 

Nadina fikk kjempebra bedømmelse av dommeren, men dommeren mente at Nadina hadde godt kjøkken hjemme (litt for rund om buken). Lørdag 09.02.2019 ble Nadina nr.3 av hunnkattene i seniorklassen 🙂

 
 

Hera sin utkårede kjæreste S* Cat Claws Master-Piece (kalt Oliver til daglig) deltok på Adelkatten sin utstilling. Her er han på dommerbordet til sin grunnbedømmelse 🙂

 
 

eg reiste sammen en venninne i katteklubben min som har en kjempeflott og nydelig maine coonhunnkatt. Trine og jeg har kjent hverandre i mange år siden vi var barn gjennom turnforeningen. Lørdag 09.02.2019 ble maine cooon hunnkatten hennes (Freya) BiV og NOM (nominert til panel) 🙂

 
 

Søndag 10.02.2019 var det en ny utstillingsdag og nye muligheter 🙂 Her er Nadina i utstillingsburet 🙂

 
 

Hera i utstillingsburet sitt 🙂

 
 

Hera på dommerbordet til sin grunnbedømmelse hos dommer Marcin Biernaczyk 🙂 Den fjærleken skal myrdes nå 🙂

 
 

Hera fikk kjempebra bedømmelse 🙂

 
 

Hera til sin grunnbedømmelse søndag 10.02.2019 🙂

 

Søndag 10.02.2019 hadde Hera en konkurrent om certet, og det var Hera som ble Ex1 og fikk sitt 3. CAC-cert 🙂 Dermed tok Hera sin første tittel som er Champion 🙂

 
 

Nadina til sin grunnbedømmelse hos dommer Maricn 🙂

 
 

Nadina blir som en kattunge på dommerbordet når hun er på utstilling, og det blir dommerne sjarmert av 🙂

 
 

Nadina fikk kjempefin bedømmelse, og søndag 10.02.2019 fikk Nadina sitt første CAP-cert 🙂

 
 

Nadina til sin bedømmelse hos dommer Henry Hornell i seniorklassen (katter fra 7-10 år) 🙂

 
 

Nadina sjarmerte dommeren når hun oppførte seg som en kattunge på dommerbordet. Søndag 10.02.2019 ble Nadina nr.1 av hunnkattene i seniorklassen, og hun blir kalt for «Grand Old Lady» av dommeren 🙂

 
 

Hera sin utkårede (S* Cat Claw’s Master-Piece kalt Oliver) på dommerbordet til sin grunnbedømmelse 10.02.2019 🙂

 
 

Den kjempefine tittelsløyfen som Hera fikk da hun ble Champion pynter opp utstillingsburet 🙂

 
 

Tittelsløyfen til Hera 🙂

 

Den kjempefine abyssinerhunnkatten S* Cat Claw’s Master-Class i utstillingsburet sitt 🙂

 
 

Den kjempeflotte abyssinerhannkatten (pappa til Nadina) Timbuktu slapper av i utstillingsburet sitt 🙂

 
 

Sønag 10.02.2019 ble Freya (maine coon hunnkatten til min klubbvenninne) nok en gang BiV og NOM (nominert) til panel, og her er Trine med Freya sammen dommeren som dømte katten 🙂

Som 1/4 sjøsame (min bestemor) og med slekt i Finnmark vil jeg gjerne få si: “Lihkku beivviin” <3 🙂
 
 

 
 

Rockheim (rockemuseet i Trondheim opplyst med det Samiske flagget 06.02.2017 🙂

 
 

Rockheim (rockemuseet i Trondheim opplyst med det Samiske flagget 06.02.2017 🙂

I går 02.02.2019 fylte trekløveret i (N) Hakrilas H-kull 1 år <3 🙂 Det er ett år siden de tre “keiserne” kom til verden, og det som var spesielt var at dette kullet var Nadina sitt siste kull før hun ble kastrert <3 🙂
 
 
Skal si det er et under at alle tre lever i dag, for det var ingen selvfølge dagene, ukene og månedene etter de kom til verden.
 
 
Noen dager etter keisersnittet ble Nadina kjempesyk, og hun fikk høy feber slik at vi måtte til veterinæren. Takk og lov fant veterinæren ikke noe galt med livmor, men han antok at det mest sannsynlig kunne være allergisk reaksjon på tråden de brukte da de sydde henne. Det var det, for det dannet seg brokk i såret, og hun måtte opereres i all hast. Takk og lov ble godpusejenta mi bra igjen <3 🙂
 
 
Vi oppdaget at Hammurabi ikke gikk opp i vekt, og vi måtte tilleggsmate ham. I begynnelsen var det som om melken kom ut gjennom nesen, men hvis vi holdt hodet hans rett så gikk det bra, og vi måtte gi ham små, små dråper. Det det tok 45 minutter for å få i ham en noen mg med melk.
 
 
Nadina hadde melk, men ikke melk nok. Jeg er 100% sikker på at Nadina skjønte av vi ville hjelpe kattungene, for hun tok stellet av kattungene og lot dem amme den lille melken hun hadde, og vi matet kattungene. Kloke Nadinamor <3 🙂
 
 
Jeg hadde ham med til veterinær, men de så ikke noe. Da antok vi at alt var bra med pusegutten. Vi hadde kjemepflotte og nydelige mennesker rundt oss som hjalp oss med mating i begynnelsen, og dere aner ikke hvor takknemlig jeg er for de som var der da vi trengte dem <3 🙂
 
 
Hammurabi vokste han, og han var livskraftig så det holdt, men han lå etter med vekten i forhold til kullbror Helios og kullsøster Hera. Det stoppet ikke ham. Han var den første til å finne teknikken til å komme seg ut av kattungebingen og inn på stuen, og da måtte mamma Nadina bare resignere hun også.
 
 
Når kattungene er 4 uker gamle begynner jeg med fast føde, og da begynner jeg med å gi dem kattungevåtfòr på boks som jeg vanner ut. Helios og Hera var glupske på maten, og det tok ikke lang tid før de to begynte å spise kattungtørrfòr. Hammurabi derimot var tilbakeholdene med å spise kattungevåtfòret, og jeg satte meg ned for å gi ham med fingeren min for å se om han ville slikke det i seg. Det gjorde han, men han hostet og harket etterpå. Hvis jeg holdt hodet hans helt rett gikk det kjempefint å mate ham, og han spiste kjempegodt.
 
 
En dag lå han og ammet mamma Nadina. Det jeg la merke til var at han drakk slik at det kom ut gjennom nesen, og da skjønte jeg at noe var galt.
 
 
Da kattungene skulle ha sin første vaksine fortalte jeg dette til veterinæren, og jeg sa jeg hadde mistanker om ganespalte. Veterinæren tok en titt, og det var ganespalte. Hun var mektig imponert over hvordan vi hadde fått Hammurabi til å leve opp med ganespalte.
 
 
Normalt sett dør en kattunge som har medfødt ganespalte innen to døgn, for ganespalten gjør at kattungen er ikke sterk nok til å suge, og dermed blir det for lite kraft til å få ut melk fra patten til kattemamma. Når kattungene ble tatt med keisersnitt var det første veterinæren gjorde å sjekke om det var ganespalte på noen av kattungene, og det ble gjort, og en erfaren veterinær skulle ha sett ganespalten.
 
 
Jeg har aldri hatt en kattunge med ganespalte, og jeg er ikke trent for å se det. Normalt sett vil en kattemamma avvise kattungen hvis det er noe galt med kattungen sin, men det gjorde aldri Nadina. Hun vasket og stelte Hammurabi som hun gjorde med de to andre. Dermed la vi ikke merke til noe spesielt. Han var jo så aktiv, full av liv og hadde livskraft som bare det. I tillegg var han først ute med alt i forhold til Hera og Helios.
 
 
Jeg fortalte veterinæren hva vi hadde gjort, og hun skrøt av måten vi hadde håndtert dette. Normalt sett hvis en katt har ganespalte er det normalt å legge inn sonde for å mate kattungen.
 
 
Det viste seg ved nærmere undersøkelse at ganespalten til Hammurabi ligger heldig til i den myke ganen langt bak, og han lærte seg teknikken med hvordan han kunne spise og drikke.
 
 
Etterhvert som Hammurabi har blitt eldre blir illusjonen om ganespalten mindre selv om den er like stor, for munnhulen til Hammurabi vokser selv om ganespalten er like stor 🙂 Det igjen gjør det lettere for ham å spise. I dag veier Hammurabi 3 kg, og er en livlig herremann som elsker støvsuger og vann 🙂 Han elsker å få kos av sin matmor og matfar, og ikke minst har er kjempehøyt elsket <3 🙂 Hammurabi er kjempetrygg på mennesker, og han er så uredd av seg. Jo mer kos han får jo bedre <3 🙂 Hvis Hammurabi hadde vært menneske måtte han ha betalt skatt 😀
 
 
Helios får jeg dessverre ikke noen oppdatering om, og hadde jeg visst det jeg vet om hans eier i dag ville jeg aldri i mitt liv solgt ham til eieren 🙁 Det får jeg dessverre ikke gjort noe med nå, men slik er det å være en naiv dust som jeg var. En ting jeg er trygg på er at han har det fint, og at han er høyt elsket, og det er det viktigste.
 
 
Hera bor hjemme hos oss, og hun har en helt spesiell kjempeherlig personlighet. Hun forstår så mye, og hun er like opptatt av mennesker som hun er av andre katter. Hera og Elvis er kjempegode venner, og Elvis vet ikke hva godt han skal gjøre. De to er som erteris 🙂
 
 
Her i huset er det løpetid nr.2 på gang til Hera, men Elvis prøver så godt han kan som kastrat til å gjøre henne lykkelig ved å vaske henne og passe på henne. Resten av det han skulle gjøre med en hunnkatt med løpetid er totalt visket bort 😀 De to er kjempesøte sammen <3 <3 🙂
 
 
Hera vet nøyaktig hva hun vil, og stort sett får hun det som hun vil. Hun har respekt for de eldre kattene, og hvis mamma Nadina setter strengt i Hera så går hun sin vei. I matfatet er det Hera som har førsteprioritet. Hera elsker få kos, og hun er så inderlig når hun koser, og da snakker vi kos med stor K <3 🙂
 
 
Hvis mannen min eller jeg går ut fra rommet noen minutter og så kommer inn igjen, så mjauer Hera etter oss akkurat som hun sier: “Hvor har dere vært?” 😀
 
 
Jeg har aldri møtt en kattunge med så sterk personlighet som er så opptatt av mennesker som Hera. Noen av mine abyssinerkollegaer sier at kattunger som har blitt matet av mennesker får en helt annen personlighet enn kattunger som kun har fått amme melk fra kiattemammaen sin. Kattunger som har fått mat av mennesker vil være sterkt knyttet til mennesker, og de blir spesielle.
 
 
De andre kattene mine har kjempeherlige og sterk personlighet de også på hver sin måte, men de har tross alt fått amme sine kattemødre på normal måte.
 
 
Som sin kullbror Hammurabi elske Hera støvsuger 😀 Hvis jeg legger fra røret med støvsugeren på, er ikke Hera sein om å begynne å leke med støvsugeren, stikke labbene inn i røret, sloss med støvsugeren og slikke slangen 😀 Da er hun i 100 😀 Hera vil være venner med Elvis, Nadina og Dixie, de andre kattene mine respekterer Hera. Det er kjempegodt å se 🙂
 
 
Det som er kjempegodt er at alle 4 kattene er gode venner, og det er sjelden det er uenigheter blant dem 🙂 Hvis Hera ligger i fanget til matfar, og mamma Nadina også vil ligge i fanget til matfar. Da bruker Nadina blikket sitt ved å se på Hera, og vi snakker om et strengt blikk. Hvis Hera ikke da forlater matfar sitt fang så gir Nadina Hera 3-4 rapp med labben. Da forlater Hera plassen til fordel for sin mor 🙂 Blikket til Nadina kjenner Elvis og Dixie, og de går når Nadina ser strengt på dem 🙂
 
 
Jeg er kjempeglad for at jeg valgte å ta vare på Hera, og hun har en kjempeflott personlighet som passer perfekt inn med Elivs, Dixie Rose og Nadina <3 🙂
 
 

Gratulerer med ettårsdagen til (N) Hakrilas H-kull som var 02.02.2019 <3 🙂

Det er blitt fredag, og vi skriver 01.02.2019. Vi har kommet til februar måned 🙂 Dagene og ukene flyr avgårde.
 
 
Vi har hatt en kuldeperiode hos oss med temperaturer ned mot minus 14, men jeg må få lov til å si at jeg vil heller ha en slik stabil og fin vinter fremfor en mild vinter hvor det er is- og holdeføre på veien og helt umulig å gå.
 
 
Det merkes at dagen har blitt lysere både om morgenen og ettermiddagene, og det går mot lysere tider 🙂 Kjempeherlig 🙂
 
 
Mine dager går i ett fra morgen til kveld. Jeg står opp kl.08.15 etter mannen min har dratt på jobb. Jeg spiser frokosten min som består av havregrøt, mager kesam med eple eller speltlomper med kokt skinke.
 
 
De dagene jeg skal på trening hopper jeg rett i treningsklær, og jeg drar på trening rundt kl.10.00 – 10.30, for da er det minst kø ved apparatene.
 
 
Når jeg kommer hjem fra trening spiser jeg lunch før jeg tar en god dusj. Etter jeg er ferdig med dusjen tar jeg en god kopp kaffe og setter med ned ved piano og slapper av med å spille før jeg øver på tverrfløyta.
 
 
Mannen min kommer hjem fra jobb kl.16.30, og da spiser vi middag. Hver tirsdag er det korøvelse, og det vi holder på å øve til nå er en sangerfest 08.03.2019, og vi øver til en vårkonsert hvor vi skal ha musikals 🙂 Det blir kjempemoro 🙂 Nå for tiden øver vi på Les Miserable popturi 🙂
 
 
En uke i måneden på en ukedag er jeg også med på styremøte i Aby- og somaliringen hvor jeg sitter, jeg er med i syforening sammen noen venninner en kveld i måneden, vi prøver å få besøkt mor en kveld i uka, henter henne hjem til oss en dag i annenhver helg, er med på medlemsmøte i katteklubben og er sosial med venner og kjente.
 
 
De dagene jeg ikke har noe på programmet bruker jeg dagen til å øve på fløyta og piano. Etter vi har spist middag slapper vi av, koser med kattene, leser, ser TV, besøker familie og kjente og koser oss med te, jeg holder på med håndarbeid og vi nyter frikvelden 🙂
 
 
I januar er jeg kjempefornøyd med hvordan dietten og treningen har gått 🙂 De siste 3 ukene har jeg fått trent 3 ganger i uka, og det er jeg kjempefornøyd med. Tilsammen på tredemølla har jeg gått 1,3 mil 🙂 Nyttårsmålet for trening er at jeg skal gå ca. 1 mil i måneden på tredemølla.
 
 

Jeg fører inn alle oppvarmingsøktene mine på treningsprogrammet Endomondo, og det er kjempemotiverende å se.

 
 
Jeg fører også treningsdagbok for alle øktene mine, og målet for februar måned er å øke antall vektbelastning på noen apparater.
 
 
Det er kjempeherlig å kjenne hva trening gjør med formen og kroppen min, og jeg merker hvordan jeg har overskudd. Trening har blitt en hobby for meg nå 🙂
 
 
Jeg sliter med betennelse i høyre skulder, og det har vært netter hvor jeg ikke har fått sovet, fordi smertene er kjempevonde. Smører skulderen med betennelsesdempende krem og har på varme på skulderen. Hos fysioterapeuten gjør jeg slyngetrening for skulderen. Jeg prøvde å gjøre øvelser med strikk, men det gjorde kjempevondt, og fysioterapeuten sier jeg kun skal gjøre slyngeøvelsene. Det er tydelig at hånden blir mer avslappet i slyngen. Har ellers så lett belastning på apparatene på noen av armøvelsene, og øvelsene der er ikke farlige å gjøre i det hele tatt 🙂
 
 
Jeg skal trene skulderen spesifikt frem til mars, så får vi se om betennelsen går over. Krysser alt jeg har for at den går tilbake. Det er kjempevondt om natten, og jeg våkner flere ganger om natten med skuldersmerter.
 
 
Det går kjempefint med dietten, og jeg kjenner at bukser sitter mye løsere enn tidligere, og det gir meg kjempestor motivasjon til å fortsette 🙂
 
 
I morgen lørdag 02.02.2019 kl.16.00 skal vi i bursdagsselskap til min svoger. Kl.19.00 er det årsfest i koret, og det gleder jeg meg til 🙂 Planen på søndag er å få til en treningsøkt med en overkroppsøkt.
 
 
Neste helg 08.02 – 09.02.2019 er det katteutstilling på Letohallen på Dal ikke så langt fra Eidsvoll. Jeg tar nattoget ned torsdagskveld, og blir hentet på Gardermoen av hotellbilen til hotellet som henter sine gjester som kommer fra Gardermoen 🙂 Med meg skal jeg ha Hera og Nadina 🙂
 
 
Jeg håper og krysser alt jeg for at Hera får sine cert, men hun er bare ung ennå, og ikke helt moden, men uansett er det trening for Hera å være med på utstilling.
 
 
Siden Nadina er kastrert stiller hun i åpenklasse som kastrat, og hun stilles også som senior. Seniorklassen er for katter som er fra 7-10 år gamle. Vi reiser hjem med nattoget igjen søndagskveld 🙂 Gleder meg kjempemasse til utstillingen 🙂
 
 
I morgen 02.02.2019 fyller godpusejenta mi Hera ett år <3 🙂 Tenk ett år siden trioen i H-kullet kom til verden 🙂 Jeg skal lage et eget blogginnlegg for å oppdatere om hvordan det går med kvartetten <3 🙂 Synes dette året har gått fort, og det var som i går vi passet på Nadina og kattungene etter keisersnittet.
 
 
Jeg skal i gang med en prosess med å søke om 100% uføretrygd. I dag er jeg uføretrygdet i 80%, men jeg har etter jeg fikk innvilget 80% uføretrygd fått artrose i begge håndledd. Begge håndleddene mine er totalt uten brusk noe som gjør at beina i håndleddene gnisser mot hverandre, og jeg får smerter når jeg skal løfte noe. Bare jeg løfter en kaffekopp med kaffe kan jeg få akutte smerter i håndleddene for beina gnisser mot hverandre, og det gjør at jeg kan miste kaffrekoppen i gulvet.
 
 
Fastlegen sa at han skal skrive en god attest som taler for at jeg nå må få 100% uføretrygd. Jeg har også fått attest fra ortoped som er reumatolog og fysioterapeut. Så får vi se hva NAV sier. Fastlegen min sa at jeg har nå har krav på det. Likevel kan jeg ta spillejobber på fløyta når jeg har gode perioder med håndleddene mine. Når jeg skriver et blogginnlegg kan jeg bruke en hel dag på å skrive et innlegg, for jeg må ta mange pauser pga smertene i håndleddene min.
 
 
Alt er kjempebra, og januar måned har vært en kjempeflott måned, og det er så viktig å ta vare å hver en dag. Ikke minst ta vare på de vi har rundt oss av familie og venner <3 🙂 Har sagt det mange ganger at jeg føler med privilegert at jeg har kjempemange flotte folk rundt meg, og jeg er evig takknemlig for alle sammen <3 🙂 Blir rørt til tårer bare ved å tenke på dem 🙂
 
 
Har lyst til å vise noen bilder som jeg har tatt i januar, og jeg håper dere liker bildene mine 🙂
 
 

Elsker tulipaner, og nå er jeg modus for å pynte med tulipan 🙂

 
 

Var til negledesigneren min, og fikk nye akrylnegler 🙂 Er kjempefornøyd med henne, og for en service vi kundene får der 🙂

 
 

Ikke noe er som å kose seg med øving på tverrfløyta <3 🙂

 
 

Nødvendig ting å ha på trening: Joggesko, vannflaske med vann og trådløse høretelefoner slik at jeg kan høre på musikk 🙂

 
 

Godpusejenta Nadina <3 🙂

 
 

Godpusejenta Hera <3 🙂