Vi har snart kommet til midten av september, og ute er det høst. Her hos oss i Trondheim har vi hatt en kjempefin høst med mye fint og varmt vær. Den siste uka har vært kjempenydelig, med sol og fin temperatur 🙂 Når været er slik er høsten kjempenydelig 🙂 Derimot når det blåser og regner kan jeg glatt hoppe over høsten, for da kommer også leddsmertene mine.

Jeg har brukt godværsdagene til å gå turer, og hva er vel mer nydelig enn å se de kjempefine høstfargene som har begynt å komme på bladene på busker og trær. Her om dagen da jeg gikk tur måtte jeg stoppe opp for å nyte det praktfulle synet som jeg så av kjempefine høstfarger på trærne. Det var helt magisk! Stoppe opp, ta seg tid til å la sanseinntrykkene nyte et praktfult syn 🙂

31.08.2017 var hadde jeg time til ortoped for håndleddet mitt. De to siste årene har jeg slitt med at det kjennes ut som om håndleddet glipper ut av ledd, og det er smertefullt. Ikke særlig praktisk når jeg står og spiller fløyte, men jeg greier å overse smerten som kommer da.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg hadde med meg CT-bildene som var tatt til timen. Først så ortopeden på bildene, og på meg, og så sier han: “Det var et interessant fenomen”! Da skjønte jeg at det kom noe mer fra ortopeden. Ortopeden kunne fortelle at jeg nesten ikke har brusk igjen i håndleddet, og at bein ligger og gnisser mot hverandre! Det er skikkelig artrose! Nå vil han gå inn med artroskopi for å se hvordan det ser ut i håndleddet mitt samt fjerne betennelse som ligger der. Så tar vi det derfra. I verste fall må jeg være forberedt på at hele håndleddet må stives helt av. Håndleddet skal jeg ha hele livet, og jeg ønsker å være smertefri. Slik det er nå er det smertefullt når det glipper flere ganger om dagen! Nå tar jeg en ting av gangen.

Jeg kjenner noen som synes høsten og mørketiden er en tung årstid, og jeg føler med dem <3 Selv har jeg aldri vært depriert om høsten, for jeg synes høsten er kjempefin årstid. En perfekt høstkveld for meg er å sette seg i sofaen under godpleddet, med en god kopp te, tenne stearinlys, finne frem håndarbeidet, kose med kattene, lese en god bod, lese et blad eller å se på TV 🙂 Jeg føler meg tilstede i nuet når jeg nyter høstkvelden på den måten <3 🙂

Nå som høsten er i gang har jeg selvsagt spillejobber på fløyta ved gudstjenester, begravelser, hyggetreff m.m, og jeg stortrives med fløytespilling 🙂 Det er noe spesielt å få formidle musikk til de som hører på, og de blir jo så takknemlige for musikken jeg gir dem 🙂 Siden jeg sliter med håndleddet mitt bruker jeg å spille en dag i uka, og da kan det gjerne være to spillejobber på to forskjellige plasser.

Jeg har jo holdt på med livsstilendring en stund, og har jeg har faktsik gått ned noen kilo. Min inspirasjon har jeg hentet fra Anette Marie sitt team som heter “Vekt jeg liker”: https://www.teamjegliker.no

“Vekt jeg liker” er en del av “Team jeg liker”, og jeg har fulgt bloggen til Anette Marie i flere å, jeg har fulgt teamet på snap siden teamet startet opp, og jeg har fulgt jentene på “Vekt jeg liker”. Jentene på “Vekt jeg liker” har en lengre vei å gå når det gjelder vekt.

Etter jeg begynte å følge med “Vekt jeg liker” inspirerte det meg for å gjøre en livsstilendring jeg også når det gjelder trening og mat 🙂 Selv begynte jeg å trene til fysioterapeut i juni 2016 for opptrening etter en achillessceneoperasjon. I begynnelsen var det lett opptrening uten alt for mye vektbelastning. Da jeg begynte å gå på tredemølla greide jeg å gå en runde på 2 km/t, og det var tungt skal jeg hilse å si! Jeg holdt på med den opptreningen frem til desember 2016, for da hadde jeg en ny operasjon under hælen i sceneplaten. Sceneplaten var betent, og jeg ble operert. Så begynte jeg på med opptrening til fysioterapeuten i januar 2017. Selve opptreningen gikk bra, og jeg fikk et tilpasset treningsprogram for hele kroppen som jeg kunne kjøre. Fra januar – mars trente jeg en gang i uka. I mars begynte jeg å trene to ganger i uka. Jeg merket framgang. På tredemølla gikk jeg gradvis oppover på fart fra 2 km/t til 3 km/t. Jeg begynte å legge på mer vekter ettersom jeg merket at jeg ble sterkere. Det i seg selv var en stor motivasjon.

Begynte også å føre inn logg over det jeg spiste i løpet av en dag på en app jeg har på telefonen som gjør at jeg kan følge med om jeg overstiger kaloriinntaket. Det har jeg gjort siden oktober 2016. Maten jeg spiser er ren mat bestående av karbonadedeig, kylling, grønnsaker, frukt, magre produkter som mager cottage cheese, mager kesam, kyllingpålegg osv. Jeg henter en god del tips matvarer som brukes av Grethe Roedhe. I helgene kan jeg unne meg noe godt, men i ukedagene smaker jeg ikke slikkerier i det hele tatt!

Ildprøven for om jeg hadde gått ned vistes på bunaden min 17.mai i år 🙂 17.mai 2016 var bunaden litt trang over brystet, men i år hang den over brystet og livet. Ser at jeg har fått musker, for jeg har aldri hatt særlig synlige biceps. Det har jeg nå 🙂 Alt dette gir meg mer guts til å fortsette treningen. Jeg har økt i vekter hele veien. Senest nå i september økte jeg farten på tredemølla, og har nå kommet opp i 4 km/t 🙂 Samt på leggpress, seated leg curl, nedtrekk bredt grep, nedtrekk smalt grep og stående roing kabel har jeg økt vektbelastningen 🙂 Jeg fører treningsdagbok etter hver økt for å se tilbake på.

Siden jeg har kronisk betennelsesreumatisme har jeg krav på gratis fysioterapi etter jeg har kommet opp i egenandelskortet. Dered trener jeg to ganger i uka helkroppsøkt hos fysioterapeuten, og komplimenterer med en ekstra treningsøkt på treningssenteret. På treningssenteret kjører jeg kun overkroppstrening.

Jo da, jeg vet jeg har noen utfordringer fysisk når det kommer til treningen. Pga at achillesscenene mine er for korte kan jeg ikke løpe og hoppe. Etter achillesoperasjonene mine i 1996 og 1997 har jeg ikke fått til å løpe eller å hoppe. Sykling på sykker er ubehagelig for achillesscenene mine, for da river det bak i scenene. Jeg går på tredemølla, og jeg begynner nå med 10 minutter oppvarming, deretter trener jeg igjennom det jeg skal gjøre før jeg avslutter med 20 minutter på tredemølla. I dag har treningen min blitt en del av hverdagsrutinene mine, og jeg har kommet så langt at jeg blir rastløs hvis jeg ikke får trent 🙂

Etter hver treningsøkt har jeg enda mer energi, og jeg kan gjerne gå i gang med å vaske huset etter jeg har trent 🙂 Nei da, jeg har ikke ADHD 🙂 Ha, ha, ha 🙂

Jeg har funnet min form for trening, og foreløpig er tre dager i uka mer enn nok for meg, og det er bra på mosjonsnivå som jeg er. Hver og en må finne sin form for trening, og for hva de synes er bra for dem.

Koret mannen min og jeg synger i har også begynt høstsemesteret nå, og vi har en del å gjøre i løpet av høsten. Fredag 15.09.2017 kl.21.00 skal vi synge på Trondheim Torg. I Trondheim er det noe som heter for Kulturnatt, og rundt om i sentrum er det flere scener hvor det foregår ulike kulturunderholdning hele dagen. Fra kl.19.00 – 22.00 på scenen på Trondheim Torg skal det være konserter med forskjellige kor, og koret vi synger i skal synge kl.21.00. Resten av høsten skal vi i koret arrangere korkafè, vi skal synge på en julekonsert i kirka og vi skal synge på vår tradisjonelle julekonsert 4.juledag 🙂 Det blir kjepegøy å vise oss frem, og ikke minst synge for publikum 🙂

Vi har også begynt høstsemesteret i redaksjonen i Bel Canto som er den lokale koravisen for Norges Korforbund Sør-Trøndelag. Høstens første utgave av Bel Canto er i oktober, og den siste er i desember 2017.

Det har også vært oppstart av styremøter i styrene jeg sitter i (katteklubben jeg er medlem i og Aby- og somaliringen).

Dagene går fort, og jeg er jo den personen som elsker å ha ting å være engasjert i. Det gir hverdagen mening og glede 🙂 Er det en ting som er sikkert så er det at jeg finner glede i hverdagsgjøremålene mine 🙂

Jeg har tatt noen høstbilder som jeg ønsker å dele med dere, og jeg håper dere liker dem 🙂

08.09.2017 var jeg til negledesigneren min, og fikk ordnet neglene etter sommerferien. De var totalvrak etter flere uker med sommerferie 🙂

Fargen her er jeg forelsket i, og den velger jeg hver gang 🙂

Vi bor i nærheten av en park, og ved parken har kommunen satt ut store blomsterbed. Jeg måtte bare fotografere denne blomsten i det kommunale blomsterbedet 🙂

Blomstene i det kommunale blomsterbedet 🙂

Kjempefine blomster i blomsterbedet 🙂

Kjempefine gule blomster i det kommunale blomsterbedet 🙂

Mandag 11.09.2017 var det valgdag i Norge, og selvfølgelig fikk jeg gjort borgergleden min! Jeg stemte:……. Hemmelig valg 🙂

Beste måten å begynne dagen på med avsien, min hjemmelagete frokostsmoothie og kaffe 🙂

#høst #september #bilder #hverdagsoppdatering #trening #treningsglede #kor #hverdagsgjøremål #hverdagsglede

BRUNST:

Katten kommer i brunst flere ganger i løpet av brunstsesongen.
Eggløsning skjer først når katten pares eller stimuleres på lignende måte,
såkalt indusert ovulasjon. Lengden på brunstsyklus er derfor avhengig av
om katten er paret og eggløsning har funnet sted, om den blir drektig og

hvor lenge ungene dier.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Lengden på drektigheten varer normalt fra 57 til 69 dager. Det er stor
variasjon innen ulike raser. Rasekatter har vanligvis noe lenger
drektighetstid enn vanlige huskatter. Drektighetstiden er også noe kortere
ved store enn ved mindre kull.

ER KATTEN DIN DREKTIG?

Mellom 2. og 3. drektighetsuke forandrer spenene form og farge. De går
fra å være helt bleke, til å få en tydelig rosa farge. De blir større, fastere og mer struttende. Katter som får innbildt svangerskap vil også få

forandringer, men det skjer noe senere enn hos en drektig katt.

Når omtrent halve drektighetstiden har gått begynner bukomfanget å øke,
og vil etter hvert få en appelsinform. Like før fødsel (1 til 4 dager), synker livmoren ned mot bukveggen og katten får en pæreform.

ABDOMINAL PALPASJON:

Bukveggen hos en katt er tynn, og det er derfor lett å palpere

fosterblærene. Disse kan kjennes mellom dag 20-30.

På grunn av den tynne bukveggen må man være forsiktig, og dette bør
gjøres av veterinær.

ULTRALYD:

Man kan ved ultralyd se fosterblærer og hjerteaktivitet, og kan benyttes
fra dag 18. Man vil ikke kunne se eksakt antall fostre ved ultralyd.

RØNTGEN:

Man kan ved ultralyd se fosterblærer og hjerteaktivitet, og kan benyttes

fra dag 18. Man vil ikke kunne se eksakt antall fostre ved ultralyd.

FORING AV KATTEN UNDER DREKTIGHET:

I motsetning til hunden, begynner katten å bygge opp energilageret
allerede fra begynnelsen av drektigheten, og har en nærmest lineær kurve
for vektøkning fram til fødselen. Under fødselen vil katten miste omtrent
40% va det den har lagt på seg under drektigheten. De resterende 60%

er kroppsfett som katten tærer på under diegivingen.

Katten bør få et fôr av god kvalitet som er beregnet for drektige katter
(vanligvis kattungefôr). Fôrmengden økes gradvis fra den andre
drektighetsuka.

FØDSEL:

De siste dagene før fødsel er katten mindre aktiv enn før. Den kan iblant
være rastløs, snur seg stadig vekk og foretrekker ofte å sitte i stedet for å
ligge på grunn av bukpresset. Selvstendige katter vil gjerne gjemme seg
bort og søker et mørkt, varmt sted hvor ungene kan fødes i fred. Katter
som har et nært forhold til sine eiere søker gjerne kontakt og tar ofte i

mot hjelp under fødselen.

Man bør lage en fødeplass, enten en kasse eller en kurv på omkring
45x30x25 cm og la katten venne seg til denne i god tid før fødselen.
Under selve fødselen er det viktig med ro, og mange personer eller andre
dyr bør ikke være tilstede.

Fødselen inndeles i tre stadier:
Blokkingstadiet
Utpressingsstadiet
Etterbyrdsstadiet

BLOKKINGSSTADIET:

Her skjer en oppmyking av fødselsveiene. Et par dager før fødselen er
kjønnsåpningen stor og hoven.
Temperaturen hos de fleste katter vil synke ca. 1oC og stiger først mot
slutten av blokkingsstadiet. Det er ofte vanskelig å ta temperaturen på
katt uten å påføre katten unødvendig stress, og blir dermed sjelden gjort

hos katt i forbindelse med fødsel.

Katten blir urolig og hopper ofte inn i kassen, krafser litt i teppet, hopper
ut og setter seg på doen og trykker uten at det kommer noe.
Matlysten kan variere fra katt til katt.
Det er stor variasjon i lengden på blokkingsstadiet og på symptomene og
intensiteten på disse. Vanligvis varer dette stadiet i 6-12 timer, men kan
variere fra et par timer til over et døgn.

UTPRESSINGSSTADIET:

Katten får pressveer, og ?vannet går?. Denne væsken er vanligvis luktfri,
fargeløs og vannaktig. Enkelte ganger kan den ha en svak grønnlig farge,
uten at dette anses som unormalt. Den første kattungen fødes vanligvis
ved hjelp av 3-4 veer i løpet av like mange minutter. I enkelte tilfeller kan
det gå 30-60 minutter før den første ungen fødes uten at dette indikerer
at noe er galt, med mindre katten har kraftige veer.
Når ungen er født, vil moren bite hull på fostersekken, slikke ungen
intenst og bite over navlestrengen.
Enkelte rasekatter ser ut til å ha mindre utviklet instinkter og må ha hjelp
til å navle. Dette gjør man forsiktig ved hjelp av en sløv saks samtidig
som man passer på å ikke dra i navleområdet, på grunn av risikoen for
navlebrokk. Blør det, kan man knyte en kokt bomullstråd ca. 1 cm. fra
navlen.
De neste ungene kommer med ulike intervaller, vanligvis fra 5 minutter til
1 time.
Fødselen er som regel over i løpet av 2-6 timer. Hos enkelte katter skjer
det imidlertid en pause i fødselen etter at en eller noen få unger er født,
og fødselen starter ikke igjen før etter 12-24 timer. Veene opphører,
katten steller ungene, sover og spiser litt og oppfører seg som om
fødselen var over.

ETTERBYRDSTADIET:

Etterbyrden (morkake og fostersekker) kommer gjerne i løpet av et par
pressveer like etter at ungen er født. Kommer det to unger like etter
hverandre, kan begge etterbyrdene komme samtidig. Hos enkelte katter
kommer alle etterbyrdene etter at alle ungene er født. Katten spiser ofte

etterbyrdene, og dette er helt normalt.

Jeg er kanskje ikke alene som så på TV-programmet som gikk på TV 2 i går kveld som het for “Sykt perfekt”. I programmet møter vi 7 unge jenter som streber etter å bli perfekte.

Felles for de syv unge jentene i TV-serien er at de med utenforstående øyne er kjempeflotte, kjempefine, skoleflinke, ressurssterke unge jenter, og de presser seg selv til det ytterste for å oppnå gode resultater på skolen og i idrett.

Inni seg er det vilt kaos, for de føler seg mislykket, stygge, de føler at de ikke har fint nok hår, fin nok nese, er tynn nok, har fine tenner, og resultatet er at de har null selvtillit. Speilbildet de ser i speilet er fullstendig fjernt fra virkeligheten som TV-seerne ser dem. De vil ble ennå penere, ennå flinkere, og de vil fremstå som sterke. Noen av jentene har også depresjoner og angst pga den stadige streben etter det “perfekte” som de leter etter, eller har lett etter.

Hjertet mitt gråter når jeg hører hva disse kjempeflotte jentene sliter med, og jeg har lyst til å dem en stor klem hver, og skrike høyt ut til dem at de er og blir perfekt nok akkurat som de er <3

Felles for disse tenåringsjentene er at de har foreldre og venner rundt seg som støtter dem 100%, men selv foreldrene og vennene kommer til kort, og blir maktesløse når de ser at sine kjære tenåringer har så lav selvtillit, og samme hvor mange ganger foreldrene og vennene forteller dem at de er perfekte nok som de er, hjelper det ikke! Her har i hvert fall ikke familie og venner sviktet!

Hvem er det som har skapt det “perfekte” som mange tenåringsjenter ønsker å oppnå? Jeg tror med sikkerhet at det er sosiale medier som instagram, facebook og blogg, hvor det å se perfekt ut, eller ha det perfekte liv er blitt en trend.

På sosiale medier sammenlikner tenåringsjenter seg med andre jenter, de har forbilder som de synes er perfekte, eller ser perfekte ut, og de streber etter å likne sine forbilder. Alle sammen vet at ungdommer sammenlikner seg med jevnaldrende, og slik har det vært i generasjoner.

Hvilke bilder av såkalte “perfekte” jenter er det disse unge jentene møter daglig på facebook, instagram og blogg? Jo, dett er bilder av andre tynne jenter, jenter med store pupper, jenter som har tatt botox, restylane, jenter som har utført skjønnhetsoperasjoner, jenter som mer enn gjerne gladelig legger ut bilder av seg i bikini og jenter som har et fotomodellutseende!

Hva fører dette til? Jo det fører til at unge tenåringsjenter som er kjempevakre og pene jenter får dårlig selvtillit, de vil strebe hardt etter å bli like “perfekt” som de jentene som de ser på bildene, de blir utseendefikserte, mange begynner å ta botox, restylane, noen går så langt at de tar silikon og noen går så langt at de begynner med skjønnhetsoperasjoner.

Blir de lykkelige? Nei det blir de ikke. De føler at de må fylle på med enda mer botox og restylane, fordi de føler at leppene deres blir for små, og de blir rett og slett det som kalles for “størrelsesblind”. Til slutt kan de havne inn i en vond sirkel, hvor de føler seg totalt mislykket og stygge. Selvtilliten deres blir brutt helt ned 🙁

Det hjelper ikke å si til disse tenåringsjentene at skjønnheten kommer innenfra, for det vil de ikke tro på!

Som en voksen facebookbruker, voksen blogger og voksen instagrambruker kjenner jeg at jeg får slike sosiale medier langt opp i halsen, og særlig når jeg ser og hører at mange tenåringsjenter er villige til å gå langt for å bli “perfekt” slik de ser det i deres egne øyne.

Det skulle ha vært aldersgrense 18 – 20 år for å registrere seg på instagram, facebook og blogg. Jeg mener det skulle vært totlaforbud å reklamere for bruk at botox, restylane og silikon på både instagram, facebook og blogg.

På blogg.no er aldersgrensen 13 år for å blogge, men man ser unge jenter helt ned i 11 års alderen som blogger.

Hvilke temaer er det unge jenter i alderen 11 – 20 år blogger om? De blogger om klær, sminke, skjønnhet og mote. Hvorfor? Jo fordi det er “in” å blogge om disse temaene.

På både instagram, facebook og blogg deler unge tenåringsjenter outfitbilder av seg selv i alle mulige vinkler.

På instagram og facebook er det et mål å få flest mulig “likes” på bildene,
og får man ingen kommentarer eller “likes”, er det nok til å bryte ned selvtilliten til en ung jente, og jenta kan begynne å føle seg mislykket.

Det er kjempeviktig at unge jenter skal forstå at det “perfekte” ikke finnes. Den eneste perfektet er deg selv, og ingen andre!

Som blogger har jeg med egne øyne lest kommentarer i kommentarfelt skrevet av 11 årige unge jenter som har kommentert hos eldre bloggere som har reklamert om at de har tatt botox og restylane. Der har 11 årige unge jenter beundret den bloggeren som har tatt botox og restylane! Det skremmer meg kjempemasse!

Det skremmer meg at blogg.no som er Norges største bloggportal, er blitt en slik kroppsfiksert bloggportal. Daglilg vrimler av bilder av tenåringsjenter og jenter i 20 årene i bikinier som stolt viser frem kroppene sine, og er du ei ung tenåringsjente som kanskje er litt mer lubben enn sine jevnaldrende, kan det være nok til at nettopp den tenåringsjenta kan få store problemer med selvtilliten sin.

Jeg mener at en offentlig bloggportal burde hatt mye strengere regler for hva som var tillat å publisere på en blogg, men nei! Slik er det dessverre ikke. På blogg.no har hver enkelt blogger selv ansvar for hva hun/han publiserer. Det synes jeg blir for lettvint å si, og jeg mener det er å fraskrive seg ansvaret for hva slags bloggportal man ønsker å fremstå som.

Derfor bør vi som er voksne bloggere i alderen 30 – 40 + bør i hvert fall gå frem med et godt eksempel, og være bevisste for hva vi publiserer på bloggene våre.

Det blogges om skjønnhet og mote hos bloggere i aldersgruppen 40+, men de som blogger som skjønnhet er de som jobber med det til daglig. De har faglig tyngde i det de skriver.

Jeg vet at det finnes bloggere i aldersgruppen 40 + som gladelig står frem på bloggene sine og forteller at de har tatt botox og restylane, og som gladelig forteller om ulike skjønnhetsoperasjoner de har tatt.

Jeg husker med skrekk og gru en gang en av de bloggerne på 40 + listen la ut bilder etter sin botox- og restylanebehandling. Bloggeren fikk flere kommentarer, og èn av de som kommenterte var ei jente som skrev at hennes største ønske var å få botox og restylane. Jeg klikket på linken til bloggen til denne jenta, og ble sjokkert da jeg kom inn på en blogg til ei 13 år gammel tenåringsjente!

Denne bloggeren som hadde delt bilder etter sin botox- og restylanebehandling kalte leserne som var i mot å ta botox og restylane for stygge “skrukketroll”. Dette kunne unge tenåringsjenter som blogger lese offentlig på bloggen til denne bloggeren som er i aldersgruppen 40+! Skremmende!

I mine øyne var ikke denne voksne bloggeren et godt forbilde for unge tenåringsjenter som blogger! Jeg skjønner at denne bloggeren ønsket å vise frem resultatet av sin botox- og restylanebehandling! Det har jeg ingen problemer med å forstå! Bloggeren var helt sikkert kjempefornøyd med resultatet etter behandlingen hun hadde fått. Når den voksne bloggeren gikk til angrep mot de bloggleserne som skrev at de tok avstand i bruken av botox og restylane, og kaldte motstanderne stygge “skrukketroll” snakker man ikke lengre om en voksen blogger som et godt forbilde!

De aller fleste voksne bloggere, voksne facebookbrukere og voksne instagrambrukere er vel enige om at presset tenåringsjenter har om å se “perfekt” ut, og presset tenåringsjenter har til å være “perfekt” har gått alt for langt! Vi voksne er vel enige om at det stadige presset om “perfekthet” for ungdommen ikke er bra, og at noe må gjøres.

Vi voksne kan begynne å snu denne trenden ved å gå i oss selv for hvordan vi fremstår på sosiale medier!

Som voksen blogger har vi alle et felles ansvar for hvordan vi fremstår på våre blogger, hvilke holdninger og signaler vi gir til yngre lesere med våre innlegg. Det er kjempeviktig at voksne brukere på sosiale medeier, enten det er instagram, facebook og blogg, påvirker de unge tenåringsjenter til å forstå at det skjønnheten kommer innenfra. Skjønnheten kan ikke kjøpes for penger, den perfektheten unge jenter streber etter finner man hos seg selv, for hver og en tenåringsjente er perfekt akkurat slik de er <3

Hvem er du som sitter på din høye hest, og kritiserer at folk er uføretrygdede? Du som kritiserer er jo selv uføretrygdet. Er ikke det litt dobbeltmoralistisk? Jo det er det faktisk. Har du mer rett enn andre til å være uføretrygdet? Du som selv er uføretrygdet kaller andre uføretrygdede for late! 

Du kan sitte foran meg å kritisere meg for at jeg som uføretrygdet må ta medisiner som jeg har fått foreskrevet av min fastlege som er den som kjenner meg godt gjennom mange år. Disse medisinene må jeg ha for å holde reumatismen min i sjakk, og for at jeg skal slippe å ha smerter. Selv går jo du på nokså sterke medisiner. 

Jeg har sagt det til deg at dine uttalelser gir ingen mening, men du snur det døve øret til. Du fortsetter å rakke ned på andre som er uføretrygdet, du påstår vi er late og du påstår at vi er snylter på samfunnet. Ja vel. Da er du også en snylter da på samme måte som meg. 

Jeg har forsøkt å forklare deg at det å bli uføretrygdet ikke har blitt gjort over natta. I min situasjon har det tatt mange år før jeg til slutt fikk innvilget 80% uføretrygd. Etter mange år som førskolelærer måtte jeg omskoleres til lærer. Førskolelæreryrket ble alt for tøft for kroppen min.

Som førskolelærer er det mye løft av unger. Hvis en unge ramler og slår seg, må du løfte ungen opp for å trøste ham, det er skyving av akebrett, skyving av disser, av- og påkledning, og du må være ute i all slags vær og vind. 

I 1994 begynte jeg å kjenne at det verket i håndledd, albuer og skuldre da jeg skulle hjelpe ungene i barnehagen hvor jeg jobbet ved av- og påkledning, det verket i håndledd, albuer og skuldre da jeg dro ungene på akebrett og skyve dissene. Hvis jeg løftet opp en unge for å trøste ham/henne verket det i begge armene, og når jeg stod ute i regn- og snøvær verket det i hælene og anklene mine. Ved arbeidsdagens slutt hadde jeg store kuler bak hælene, slik at jeg nesten ikke fikk på meg sko!

Når jeg kom hjem fra jobb, måtte jeg ta meg parasett for å få bort smertene, og jeg måtte legge meg på sofaen når jeg kom hjem fra jobb. Da verket det i hele kroppen. Likevel fortsatte jeg å jobbe i jobben min som jeg elsket kjempehøyt! Etter hvert begynte jeg å være stiv i leddene om morgenen. Det eneste som hjalp var en lang og varm dusj. Kan vel kanskje si reketemperatur 🙂 

På våren 1995 ble jeg henvist til ortoped, og jeg ble operert i ankelen. De fjernet leddhinnene mine i begge ankler. De var betente, og det var en indikasjon på at jeg kunne ha det som kalles kronisk betennelsesreumatisme. Jeg ble henvist videre til reumatolog. I mellomtiden opererte jeg begge albuer for betennelse. Da jeg kom til reumatologen fant han fort ut at jeg hadde diagnosen kronsik betennelsesreumatisme. Han anbefalte meg på det varmeste å tenke i nye baner når det gjaldt yrke. Det var ikke noe morsom beskjed å få, men jeg tenkte for meg selv: “Dette skal fader meg ikke knekke meg!”. Jeg grep muligheten, og fikk omskolering. 

Høsten 1996 begynte jeg på lærerhøgskolen i Trondheim hvor jeg tok flere fag, for å få adjunkt med opprykk. Ble ferdig på lærerhøgskolen våren 2000, og fikk meg jobb som faglærer ved en ungdomsskole her i Trondheim.

Jeg stortrivdes i yrket mitt, og det var kjempeherlig å få jobbe med ungdommer 🙂 Ingen dag på jobben var like 🙂 

Jeg hadde smerter i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre mens jeg jobbet som lærer også. Verst gikk det utover ankler, hæler og skuldre. Som lærer står man mye, og nesten hver dag når jeg kom hjem fra jobb hadde jeg store kuler bak hælene som var ildrøde. Jeg måtte sitte med føttene høyt på ei pute når jeg var hjemme. Til tider måtte jeg også bruke krykker for å avlaste, men jeg gikk på jobben, for jeg stortrivdes i jobben min, og ville ikke være borte. Etter jeg hadde hatt inspeksjon var det kjempevondt i hælene og anklene mine at jeg neste grein. 

I løpet av de årene jeg jobbet som lærer på ungdomsskolen, ble jeg operert 6 ganger i hæler og albuer pga at jeg måtte fjerne betennelse som var dannet seg. Etter et par uker med sykemelding var jeg tilbake på jobb. Rektor sa det til meg en gang at han beundret meg og mitt stå på humør. 

Hele tiden hadde jeg kjempegodt samarbeid med ortoped og reumatolog. De mente at jeg måtte fritas for turdager om høsten og skidager siden jeg fikk så fort betennelser. Det gikk skolen med på, og jeg fikk slippe høstturdager og skidager. 

Høsten 2002 var skolen så snill at de dekket tilleggsutdannelse i musikk, slik at jeg fikk ta musikk mellomfag. Etter jeg var ferdig med musikk mellomfag fikk jeg jobbe som timelærer i musikk og KRL, og det var to fag jeg stortrivdes med å ha. 

Skolen var også kjempegrei med meg slik at jeg fikk ta musikk mastergrad ved NTNU i Trondheim. Jeg jobbet i 50% stilling som faglærer i musikk, og studerte musikk mastergrad ved siden av. Det gjorde jeg frem til desember 2006. Jeg stortrivdes med musikkstudiet, og jeg visste at jeg var på rett hylle 🙂 

Betennelsesreumatismen min i ankler, hæler, håndledd, albuer og skuldre ble verre, og MR av høyre og venstre håndledd viste at begge håndleddene var totalt utslitte.

Våren 2005 måtte jeg ty til operasjon hvor de stivet av høyre håndledd. Det ble 8 uker med gips og pinner gjennom håndleddet. Jeg fikk jobbet de dagene jeg skulle jobbe, for siden jeg er halvveis høyre- og venstrehendt skrev jeg med venstre hånd på tavla 🙂 

Smertene i leddene mine ble verre og verre, og jeg fikk en 30% stilling på skolen hvor jeg jobbet. Det merket jeg var mye bedre for meg, og jeg kunne fungere som noenlunde smertefri på jobb om dagene. Jeg skjønte nok innerst inne at dette kom til å gå mot uføretrygd på sikt, men så vil man prøve alt man kan for å fortsette i jobben man stortrivdes i! 

I januar 2006 begynte jeg å ta på meg feelance spillejobber på fløyta i bryllup, begravelser, ved hyggetreff og ved gudstjenester, og det gav meg kjempemasse. Det var en glede å få formidle musikk til de som hørte på. Jeg merket at mitt venstre håndledd kranglet med meg når jeg spilte, og plutselig kunne håndleddet hoppe ut av ledd. Det var j… vondt! 

Jeg fikk meg 20% stilling som kordirigent for et blandetkor her i Trondheim, og det trivdes jeg også kjempegodt med. 

Innimellom hadde jeg en del operasjoner i ankler og hæler hvor jeg måtte fjerne betennelser som hadde kommet tilbake, og reumatologen og ortopeden sa at det måtte jeg venne meg til, for når jeg har kronisk betennelsesreumatisme, må jeg regne med å operere betente ledd for å bli smertefri. 

Jeg gikk også til fysioterapeut som fulgte meg godt opp med treningsprogram, og det gjør jeg fremdeles den dag i dag. Har gått til samme fysikalske institutt siden 2005. 

I 2009 hadde fastlegen min, ortopeden, reumatologen og fysioterapeuten min hadde møte med med meg, og på det møtet sa de rett ut at de syntes lærerjobben ble alt for tøff for meg. Jeg hadde store smerter i skuldre etter jeg hadde skrevet på tavla, jeg hadde smerter i ankler og hæler fordi jeg måtte stå så mye og håndledd og albuer tålte ikke at jeg skrev for hånd. De mente at uføretrygd var det beste for meg, og fastlegen sa at han ville sykemelde meg 100%, men det ville ikke jeg. Til slutt ble vi enige om at jeg ble sykemeldt i 80% slik at jeg kunne fortsette å dirigere koret jeg var dirigent for, og freelancejobbingen på tverrfløyta måtte jeg fortsatt holde på med. Fastlegen, ortoped, reumatolog og fysioterapeut var enige om at jeg holdt på med rovdrift på kroppen min når leddene mine var betente som de var. 

Dermed ble jeg sykemeldt, men jeg var heldig å få fortsette med å jobbe i 20% stilling som kordirigent, og ta på meg spillejobber på tverrfløyta.

Sykemeldingsperioden pågikk ett år, så kom jeg over på rehabiliteringspenger i påvente av videre arbeidsutredning. 

Veilederen min på NAV hadde også kjempegod kontakt med fastlegen, ortopeden, reumatologen og fysioterapeuten min. Hun var helt enig i avgjørelsen til fastlegen min om at jeg måtte se hvor mye kroppen min tålte av belastning i et yrke. 

Våren 2012 fikk jeg meg praksisplass hvor jeg skulle være under min arbeidsutrpøvingsperiode, og jeg var kjempeheldig at jeg fikk være på kontoret på Norges Korforbund Sør-Trøndelag 🙂 Det var 4 kjempeherlige måneder, og jeg stortrivdes på arbeidsplassen hvor jeg var 🙂 Siden smertene er verst om morgenene begynte jeg kl.10.30 på jobben. Om morgenen er ankler og hæler så stive at jeg nesten ikke greier å gå på foten, men etter en god og varm dusj fungerer kroppen sånn noenlunde igjen. 

Jeg begynte først i 50 %, men jeg fikk fort betennelser i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre. Gikk så ned i 40% , og det samme skjedde da. Måtte gå ned til 30%, og det gikk nesten bra, før jeg prøvde meg opp til 40% som ikke gikk. Så prøvde jeg meg i 30% ennå lengre, men til slutt sa det stopp. Til slutt måtte jeg gå ned til 20%, og det gikk kjempefint! 

Jevnlig under hele arbeidsutprøvingen hadde veilederen min kjempegod kontakt med meg og hun som var fast ansatt på Norges Korforbund Sør-Trøndelag sitt kontor. 

Etter de fire månedene skulle det gis en rapport, og der står det svart på hvitt: Engasjert, gjør jobben sin, og mer enn det hun skal, ser det som skal gjøres, pliktoppfyllende, god orden, god arbeidsmoral, møter presis, sosial, godt humør, og de skulle mer enn gjerne ha ansatt meg i 20% stilling hvis de hadde hatt midler til det. I rapporten stod det at kroniske betennelser i ankler, hæler, håndledd, albuer og skuldre satte en stopper for meg, og NAV støttet en uføregrad på 80%.

Etter dette var det bare å vente på svar om jeg fikk uføretrygden innvilget, og i februar 2013 fikk jeg innvilget 80% ufør. Det siste veilederen min på NAV sa at hun var over hodet ikke bekymret for at jeg ble uføretrygdet, for hun visste at jeg hadde mange fritidsinteresser som musikk, kor, katter, katteutstilling, fotografering, håndarbeid og at jeg var sosial med familie og venner. 

Til deg som sitter og tror at vi uføretrygdede bare har knipset i hendene for å få trygd må du tro om igjen! Du som selv er uføretrygdet vet det like så godt som meg at det tar tid! 

Når du sitter og sier at jeg må lære meg å leve med smertene mine, kjenner jeg at jeg blir temmelig irritert. Hvem er det som sitter og snakker om sin sykdom? Jo det er deg!

Jeg lærte meg tidlig å leve med smertene mine, og jeg vet hva jeg skal gjøre for å ha en bra dag. Det dager hvor jeg ikke får på meg sko på føttene fordi jeg har store ildrøde kuler bak hælene, og leddene verker. Det er dager hvor jeg må ta frem krykkene mine å avlaste føttene mine, og det er dager hvor håndledd, albuer og skuldre verker og verker. Jeg har ett hovedmål, og det er at jeg ikke vil synke ned og synes synd på meg selv, for det blir det aldri bedre av. Siden jeg vet at du sitter og kritiserer holder jeg heller kjeft om reumatismen min til deg. Det er for å slippe å høre at jeg ikke fortjener å være uføretrygdet, slippe å høre deg formane og belære meg om min reumatisme. 

Du selv vet best hva som er best for deg og din sykdom, og jeg vet best om min reumatsime, og hva som fungerer best for meg. Det som fungerer for deg, fungerer ikke nødvendigvis for meg. 

At du trenger med vekter og går turer i marka flere ganger i uka er rett for deg, men det er ikke nødvendigvis det som er rett for meg. Jeg forholder meg til treningsopplegg jeg har fått av min fysioterapeut, for det er han som kjenner meg og reumatismen min gjennom mange år. Han vet hva kroppen min tåler og ikke tåler. 

Vær så snill å vise hensyn neste gang du uttaler deg om det å være uføretrygdede, og spesielt med tanke på at du selv er 70% uføretrygdet i samme situasjon som meg. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På TV2.no kan du nå få se videoer av 6 kjente personer som regelrett har opplevd grov og sjikanerende netthets.

Mange bloggere vil en eller annen gang oppleve å få ufine kommentarer i sine kommentarfelt, og selvsagt er det sårende å motta slike kommentarer. Spesielt hvis kommentarene inneholder personhets som er klart rettet mot deg som person, hets som går på ditt utseende, hets som går på din religion og ikke minst trusler. Når jeg nevner trusler, mener jeg alvorlige trusler som f.eks. hvor man blir oppfordret til å ta livet av seg selv! Det er ikke greit å skrive slike kommentarer!

De som ytrer seg på en slik måte hvor kommentarene deres består av stygg og grov personhets, hets omkring utseende, hets omkring religion og trusler har misforstått ytringsfriheten fult og helt! 

Når man blogger vil man oppleve å få kommentarer som kanskje ikke like hyggelige, og de kommentarene trenger nødvendigvis ikke inneholde personhets eller annen form for hets. Kommentarene kan likevel oppleves som ubehagelige å motta for den som mottar kommentaren. Det kan være ordvalg som avsenderen har brukt som gjør at mottakeren reagerer på kommentaren, men likevel kan kommentaren være på grensen til de som kalles for netthets. Slike kommentarer er heller ikke greit å skrive i andres kommentarfelt! 

Stygge og ufine kommentarer skal ikke aksepteres uansett hva det er!

Det er helt i orden at man er uenige med hverandre, og det må vi bloggere tåle! Hvis vi ikke tåler det, får vi legge ned bloggen med en gang! 

Jeg leser en del blogger, og de bloggene jeg leser er bloggere i alderen fra 30 år og oppover. Nå har jeg lagt merke til at noen ytterst få bloggere hyler høyt om at de er mobbeofre. Når man tar nærmere titt på kommentarene som bloggeren har fått, er ikke kommentarene i nærheten av det som kan kalles mobbing, hets og sjikane! Man kan lese at en eller annen leser er uenig med det bloggeren skriver, og leseren som har skrevet kommentaren har begrunnet sin mening for hvorfor han/hun er uenig på en saklig måte. I neste øyeblikk skriker bloggeren høyt om at hun/han blir mobbet, og kaller leserne sine for “nettroll” og “mobbere”! Ingen liker å få stempelet “nettroll” eller “mobbere” uten reellt grunnlag. Disse bloggerne det gjelder bør lære seg hva som faktisk er nettmobbing og ikke! De kan sammenliknes med gutten som ropte: “Ulv, ulv”. 

I de videoepisodene som TV2.no nå legger ut, får vi se hva de 6 kjente personene har opplevd av alvorlig grad av netthets og trusler! Her er det ikke bare uskyldige kommentarer hvor leserne er uenige med bloggeren! Det er snakk alvorlig grad av grov netthets og grove trusler! Disse videoene viser hva som faktisk er alvorlig og grov netthets! 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Neste gang du som blogger eller bruker av sosiale medier får en saklig kommentar hvor leseren er uenig med deg, og i tillegg begrunner kommentaren sin på en saklig måte, vær så snill å ikke skrik om at du blir mobbet, sjikanert og trakassert! Ha i bakhodet hva de 6 kjente personene faktisk har opplevd av alvorlig grov netthets og trusler! 

Det er aldri, aldri greit å gå direkte til personangrep når man kommenterer hos en blogger som f.eks. at man er feit, er en “knulledukke” m.m. på facebook, eller på andre sosiale medier! Da misbruker man ytringsfriheten sin! Det er det som er netthets og nettmobbing! 


 

Bildet funnet på denne nettsiden: https://digitaltmuseum.no/011085439615/ikke-mobb-kameraten-min

Vi mennesker har mye å lære av dyrene våre. Det kan jeg skrive under på som har 3 katter jeg elsker over alt på denne jord <3 🙂 Ta f.eks. mine tre katter. De går kjempegodt sammen, de har lært seg å respektere hverandre, de bryr seg om hverandre og de viser faktisk omsorg for hverandre. Det at kattene viser omsorg for hverandre la jeg merke til i sommer da Nadina brakk to bein i baklabben sin. Nadina måtte være i et hundebur i 6 uker for å unngå at hun skadet seg. I alle de 6 ukene så viste både Dixie og Elvis at de brydde seg om Nadina. De var ofte i nærheten av buret for å se om hun hadde det bra, og de kunne legge seg ned utenfor buret. Nadina fikk komme ofte ut for å ligge og kose seg på fanget. Da kom både Elvis og Dixie bort til Nadina og slikket henne på hodet. Det er kattenes språk for at de bryr seg om andre katter.

Hvis jeg reiser på katteutstilling med to av kattene, og en av kattene må være hjemme, savner den katten som er hjemme de som er borte. Kattene mine er vant til å være tre stk, og kattene kjenner tydelig på savn de også på sin måte.

I en katteflokk på tre stk, er det en som er sjef, eller rettere sagt dronning. Som regel er dronningen i en katteflokk den eldste hunnkatten, og gjerne katten som har født kattunger. Dronningposisjonen vil vedvare helt inntil at en annen hunnkatt får kattunger. Da vil den hunnkatten få dronningposisjonen i flokken.

De andre kattene må innrette seg etter dronningen, og det er ikke bare å komme å yppe seg med dronninga. Da sier dronninga i fra.

I likhet med oss mennesker har katter sosiale regler de må følge, for hvis ikke blir det krangling og bråk. Ta f.eks. hos oss. I hver sin sofa har jeg to puskepelsputer som kattene elsker å ligge på. Det er min eldste abyssinerhunnkatt Nadina som har førsteretten å ligge på disse putene. Dette vet både Dixie og Elvis. Hvis Elvis ligger på den ene puta i sofaen, og Nadina også tilfeldigvis vil ligge på den samme puta, er bare et blikk fra Nadina nok til at Elvis flytter seg. Det vil si. Elvis har skjønt de sosiale spillereglene for at dronning Nadina bestemmer. Katter som ikke skjønner disse sosiale reglene havner lett i krangling og bråk med andre katter. Disse sosiale spillereglene lærer kattene når de er kattunger i lek med kullsøsken og oppdragelse og lek med kattemor.

Et annet godt eksempel er hvis Dixie eller Elvis ligger i fanget på mannen min eller meg, og Nadina også vil ligge i fanget, kommer hun bare bort og stirrer den katten som ligger i fanget dypt i øynene, og det blikket fra Nadina er nok til at Elvis og Dixie må gi fra seg fanget til henne 🙂

Hvis verken Dixie eller Elvis hadde skjønt de sosiale spillereglene om å akseptere Nadina som dronning i kattetrioen, hadde det blitt uro og slossing mellom kattene. Den dagen evt. Dixie får kattunger, må Nadina og Elvis lære seg til å akseptere Dixie som dronning. Dixie sin måte å vær dronning på, kan være helt annerledes enn Nadina sin.

Mye handler om psykologi og sosial atferd til kattene. Katter som har vokst opp uten kullsøsken, vil kanskje ofte ha vanskeligheter med å forstå de sosiale spillereglene i samvær med andre katter, og de kan også i noen tilfeller utvikle atferdsproblem siden de ikke har lært det grunnleggende i samspill i samvær med kullsøsken og kattemor.

I en av kullene jeg hadde ble det født en kattunge (hannkatt). Han ble nok en bortskjemt guttekatt, og han fikk oppmerksomehten fra både kattemor, en annen abyssinerhunnkatt jeg hadde, kattepappen og huskatten jeg hadde. Jeg merket etter hvert som han ble eldre at han ikke hadde de sosiale spillereglene inne. Når han lektesloss med noen av de andre voksne kattene mine gav han seg ikke. Han gikk rett på, og gikk løs på den katten han lekesloss med. Resultatet var at den katten som han lekesloss med ble lei måtte si fra på en bestemt måte. Det hendte av og til at han da heller ikke gav seg, men da fikk han seg et rapp med labben. Når den hannkatten ble eldre, kom han ofte i konflikt med de andre kattene her hjemme. Da jeg skulle selge ham, var det bevisst at jeg søkte etter en familie hvor han kunne være alenekatt uten andre katter, for innkjøringen blant andre katter kan være vanskelig for et “enebarn”. Tilbakemeldingene jeg har fått om ham, er at han er fantastisk og kjempeherlig kosegutt <3 🙂

Hos katter som hos mennesker er det sosiale samspillet mellom kattene i en katteflott kjempeviktig. Studerer man samspillet mellom kattene i en katteflokk vil man tydelig se at de kommuniserer med hverandre på sitt vis.

Jeg blir kjemperørt når jeg tenker tilbake på hvor snille og gode Elvis og Dixie var mot Nadina i sommer da hun hadde skadet seg, og de er fremdeles kjempesnille.

Det samme viste seg da Elvis flyttet hit i mai. De to første ukene feste Nadina og Dixie mot Elvis, men så ble Elvis akseptert som et likeverdig medlem at kattetrioen <3 🙂 Dixie måtte bli 100% trygg på den lille “rødreven”, og Nadina måtte bli 100% trygg på at Elvis ikke truet hennes “dronningstatus” 🙂

På mange måter vil jeg si at katter, eller dyr generelt, er mye flinkere til å skjønne sosiale spilleregler enn hva vi mennesker er. Kattene tøyer ikke strikken når en annen katt viser med kroppen at nok er nok.

I kattetrioen her hjemme er ingen krangling eller ufred. Abyssinertrioen min aksepterer hverandre, de tar vare på hverandre, de viser omsorg for hverandre, de beskytter hverandre, de er kjempesosiale med mennesker, de leker og de finner på små rampestreker som matmor tilgir dem for for og de er avhengige av hverandre.

Jeg elsker min tre kjempeherlige abyssinere <3 🙂 De viser meg at vi mennesker har mye å lære av dyr!

Godpusejenta min Dronning Nadina <3 🙂 Fotograf: Maria Westling http://www.wmartphoto.se/

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Som blogger siden 2007 har jeg lest og sett mange blogger. Det finnes kjempemange flinke bloggere der ute 🙂 I vår bloggverden er alle bloggene unike på hver sin måte. Jeg leser både blogger til bloggere som er 40 +, og jeg leser også bloggere til de som er yngre. Det viktigste for meg er at bloggen må gi meg noe, og det viktigste for meg er at bloggen jeg leser skal fange min interesse. Hvis ikke bloggen fanger min interesse, går jeg fort ut, og jeg kommenterer minst mulig hos den bloggeren, og jeg orker ikke lese bloggen. 

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg siden 2007 har sett ganske så heftige bloggkrangler hvor to bloggere har vært uenige under en diskusjon, og diskusjonen har utviklet seg til en heftig bloggkrangel med innlegg og motinnlegg om hverandre frem og tilbake.

Jeg synes det blir flaut og pinlig når jeg ser slikt skjer, og en slik høylydt krangling skjer blant bloggere i absolutt alle aldersgrupper, dessverre. 

– Bloggeren blogger om sin hverdag, interesser og deler bilder med dine lesere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– Bloggeren fremstår som kjempehyggelig, koselig, og imøtekommende, og bloggeren fronter at alle må få lov til å ha sine egne meninger, og at det er viktig å akseptere hverandre for sine meninger. 

– Til å begynne med er innleggene og kommentarene kjempekoselig å lese, men….

– Etter hvert som bloggen former seg, begynner bloggeren å blogge om kontroversielle temaer, og gjerne med temaer som bloggeren vet kommer til å provosere leserne. 

– Bloggeren shouter gjerne innleggene sine, og alle forstår at vi bloggere ønsker å nå ut med våre innlegg! 

– Bloggeren klager høyt på at at andre bloggere shouter innlegg flere ganger om dagen, men bloggeren shouter selv blogginnlegg flere ganger om dagen, og står fram som en stor dobbeltmoralist! 

– Bloggeren har kommentargodkjenning hvor kun kommentarer hvor leserne kun er enige med bloggeren slippes igjennom. Det er en feig måte å gjøre det på! 

– Kommentarer hvor leserne ikke er enige med seg slippes ikke igjennom kommentarkontrollen.

– Bloggeren forsøker å fremstå som seriøs, og godkjenner noen ytterst få kommentarer hvor leserne er uenige med seg.

– De få kommentarene hvor leserne er uenig med bloggeren får gjerne et frekt svar! 

– Bloggeren er raskt ute med å hevde at leserne som ikke har samme oppfatning som seg selv for å være nettroll og mobbere. 

– Bloggeren tror at innlegg som skrives på forskjellige blogger omhandler  seg selv, selv om innleggene ikke gjør det! 

– Bloggeren tar på seg en offerrolle som mobbeoffer, og påstår hårdnakket at hun/han blir mobbet.

– Bloggeren utpeker seg selv til “uskyldig” mobbeoffer for at leserne skal synes synd på seg. 

– Bloggeren ser ikke at det var h*n som begynte, for det er alltid alle andre sin feil. 

– Bloggeren skriver flere blogginnlegg på bloggen sin som man skjønner er myntet personlig mot noen bloggere. De unnskylder seg med at så lenge navn ikke er nevnt vil ingen kunne kjenne seg igjen i blogginnleggene. Der tar disse bloggerne feil, for involverte parter vil kjenne seg igjen! 

– Innleggene som skrives stemmer ikke virkeligheten med hva som faktisk har skjedd, og er tuftet på fantasier og løgn! 

– De involverte parter får ikke anledning til å forsvare seg, for kommentarene slippes ikke igjennom kommentarfilteret. 

– Folk trekker seg unna bloggen, for de vet hvilken type blogger de har med å gjøre. 

En slik måte på blogge kan føre til mistrivsel på bloggstedet, og bloggere som har en slik fremtoning vil etter all sannsynlighet miste lesere, noe de kanskje ikke innser selv. Disse type bloggerne vil dessverre ikke bli tatt seriøst av lesere. 

I dagens utgave av Adresseavisen 27.08.2015 stod det å lese at en anonym kvinne har skrevet sin frustrasjon under “Ordet Fritt” forrige uke om at hun ønsker restriksjon av bruken av trampoline i tettbygde strøk! 

Her kan dere selv lese innlegget: 

http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article11468728.ece

Da har man etter min mening lite å klage på!

Så lenge det ikke hoppes, hoies og hyles på en trampoline på nattestid (fra kl.21.30 – 08.00) ser jeg ikke at det skal være noe problem. 

Hvis det er et så stort problem for denne anonyme damen at unger hopper på trampolinen, får hun se å flytte lengt mulig bort fra folk, og langt opp på fjellet hvor hun ikke har naboer. Selv synes jeg det er verre når naboer begynner å bråke med gressklippere kl.07.30 om morgenen! 

Når ble det bråk at unger ler og har det morsomt? Jeg bare spør. En ting jeg skal være enig i, og det er at foreldre bør kunne snakke med ungene sine om bruken av stemmen når de er ute, og de kan ta hensyn. Har forståelse for at man kan reagere på at unger hyler, hoier og skriker høyt. Den problematikken skjønner jeg, men som nabo kommer man ingen vei med å kjefte på ungene! Det vil gjøre vondt verre. Snakk med foreldrene og ungene, slik at man kan komme til en enighet som er til det beste for begge parter. I et borettslag hvor man bor tett må alle ta hensyn til hverandre. Det gjelder alle veier, og ikke bare én vei. 

Selv har vi flere vennepar som har unger, og de har også trampoliner ute i hagene sine. Noen av venneparene våre har fortalt at naboer har klaget over at ungene hopper på trampolina, men noen av venneparene våre har også innført et tidspunkt for når det er slutt med trampolinehoppingen for kvelden. I tillegg så har jeg hørt at venneparene våre har snakket til ungene sine før de går ut og hopper på trampolinen, og de har gitt dem tydelig beskjed om at hvis de har blir for høyrøstet med høylydt hyling er det slutt på tramplinehoppingen. Det har ungene godtatt, og selve trampolinehoppingen har foregått rolig og stille for seg. 

Hva med generasjonen min? Da jeg var barn- og ungdom på 70-tallet holdt vi på å leke sisten, hoppet strikk, hoppet langtau, kjørte med akebrett, lekte sisten og vi lo og hadde det gøy. Vi var 6-8 jenter sammen, og det var ikke en eneste klage fra naboene!

Det hendte at hvis guttene i nabolaget ble for høyrøstet når de spilte fotball fikk beskjed om å gå på grusfotballbanen å spille, og det gjorde de. 

Hvis du bor i et nabolag hvor det bor barnefamilier så skal du tåle at unger leker og har det gøy sammen! Samtidig er det foreldrenes ansvar å lære ungene opp til å vise hensyn med stemmebruk utendørs. 

Jeg har også hørt eksempler på borettslag med mange småbarnsfamilier hvor borettslaget har nektet å lage en lekeplass for ungene! Hva er problemet? Unger trenger å utfolde seg fysisk gjennom leken, og fysisk lek er en del av unger sin motoriske utvikling! Forventer man i 2015 at unger bare skal sees, og ikke høres slik det var før i tiden? I dag er det lovpålagt når det bygges nye borettslag hvor man har barnefamilier at det skal være en lekeplass for ungene. 

Jeg har vært på besøk hos mange venner og kjente som bor i borettslag. Hagene deres er så tette opp i hverandre, og du kan godt høre hva naboene prater om. Det er en lekeplass også i borettslaget, men ikke stor nok plass for å romme en trampoline. Dermed blir det slik at familiene selv har sin private trampoline inne i sin egen hage. Det er da jeg mener at naboene må tåle at unger hopper på trampolinen, men at foreldrene snakker tydelig med ungene sine om at de skal ta hensyn til naboene når det gjelder hyling, roping og skriking!

I borettslag er det viktigere enn noen gang med å respektere beboerne som bor der, men å reagere på trampolinehopping som foregår i rolige former uten bråk og støy synes jeg er å gå langt over streken. Da har man ikke noe i et borettslag å gjøre. På 90-tallet var det en venninne av meg og hennes mann fikk kjeft av en nabo som klaget over at deres nyfødte baby gråt. Slikt mener jeg er uhørt! Man klager ikke over at en nyfødt baby gråter! 

Jeg vet det finnes mange borettslag hvor det finnes beboere som overhodet ikke liker unger, og jeg har selv personlig vært vitne til at en beboer kjeftet på to jenter som rolig satt og lekte med Barbiedukkene sine ute på plenen, og jeg skal være ærlig å si at jentene ikke bråkte eller var høylydte. 

 Vi har en lov i Norge om offentlig ro og orden i tettbygde strøk mellom kl.23.00 – 07.00! Den loven gjelder for alle, og ikke for noen!

22.07.2015 er 4 år siden det forferdelige og kjempegrusomme terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya hvor 77 mennesker uskyldig brutalt ble drept. De drepte var ansatte i Regjeringskvartalet, noen som befant seg i nærheten av bombebilen og ungdommer i sin beste alder som var politisk engasjerte i en ungdomspolitisk organisasjon. Ungdommene hadde hele livet sitt foran seg, de hadde drømmer og håp for fremtiden <3 

Terrorangrepet rystet hele Norges befolkning, og alle sammen følte og føler fremdeles med de som personlig opplevde terrorangrepet på kroppen, de som ble skadet, familie, slekt og venner til ofrene. Norge stod sammen i sorgen. Hatet ble vendt til kjærlighet <3

Dagen etter terrorangrepet ble det lagt ned blomster, og tent lys utenfor Oslo Domkirke, og blomsterhavet vokste og vokste de nærmeste dagene og ukene. 

Daværende statsminister Jens Stoltenberg gjorde en kjempeflott jobb, og han viste nærvær og omsorg for de som personlig var rammet av terrorangrepet, de andre AUF-ungdommene som var tilstede på Utøya, ofrenes familier, slekt og venner og Norges befolkning. Vi fikk se en statsminister som hadde det vondt <3 Likevel var budskapet til Jens Stoltenberg å vende hatet til kjærlighet <3