22.07.2015 er 4 år siden det forferdelige og kjempegrusomme terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya hvor 77 mennesker uskyldig brutalt ble drept. De drepte var ansatte i Regjeringskvartalet, noen som befant seg i nærheten av bombebilen og ungdommer i sin beste alder som var politisk engasjerte i en ungdomspolitisk organisasjon. Ungdommene hadde hele livet sitt foran seg, de hadde drømmer og håp for fremtiden <3 

Terrorangrepet rystet hele Norges befolkning, og alle sammen følte og føler fremdeles med de som personlig opplevde terrorangrepet på kroppen, de som ble skadet, familie, slekt og venner til ofrene. Norge stod sammen i sorgen. Hatet ble vendt til kjærlighet <3

Dagen etter terrorangrepet ble det lagt ned blomster, og tent lys utenfor Oslo Domkirke, og blomsterhavet vokste og vokste de nærmeste dagene og ukene. 

Daværende statsminister Jens Stoltenberg gjorde en kjempeflott jobb, og han viste nærvær og omsorg for de som personlig var rammet av terrorangrepet, de andre AUF-ungdommene som var tilstede på Utøya, ofrenes familier, slekt og venner og Norges befolkning. Vi fikk se en statsminister som hadde det vondt <3 Likevel var budskapet til Jens Stoltenberg å vende hatet til kjærlighet <3 

 

Vi i Norge er et land tuftet på kristne verdier, og kristendommen har vært religionen vår helt siden kristningen av Norge. Det Norske folk hadde respekt for kristendommen, og kristendommen var viktig. Kanskje fordi at kirken hadde så mye makt som de hadde. Kirken eide mesteparten av jorda rundt om i landet, og kirken satt med store verdier som medførte at de fikk makt. Prestene var høyt aktede og respekterte personer som folk hadde stor respekt for.

Hos en del nordmenn i dag er respekten for kristendommen som religion totalt borte. Synet på kristendom som religion står ikke like sterkt hos oss nordmenn nå som det gjorde før. Vi kan bare gå tilbake til 1900-tallet til våre besteforeldres tid. Da hadde vår besteforeldregenerasjon mye større respekt for kirken og den kristen tro enn det vi har i dag. Jeg tror noe av det henger sammen med at vi i dagens samfunn har mye større ytringsfrihet enn det min besteforeldregenerasjon hadde.

Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.

Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne. (Kilde: https://snl.no/Kristendommens_historie_i_Norge)

Før i tiden hadde folket respekt for den kristendommen som religion, for forkynnelsen handlet om at hvis du ikke fryktet og æret Gud havnet man i helvete. Denne læren har nok vært den gjeldene i kirken til langt inn på 1900-tallet. I skolen hadde man faget kristendom, og det var lite rom for tolkning og egne meninger. Jeg husker selv fra da jeg gikk på barneskolen (1. – 6.klasse fra 1973 – 1979) måtte vi stå ved pultene våre om morgenen, og vi begynte alltid dagen med å synge en morgensalme. Før vi spiste formiddagsmat sang vi bordvers, gjerne “Å du som metter liten fugl), og vi avsluttet skoledagen ved å stå ved pultene å synge: “Ha takk o Gud for dagen”.

Til og med på ungdomsskolen (1979 – 1982) var faget kristendom preget av forkynnelse, og lite rom for tolkning og tenkning. Til eksamen måtte vi pugge salmer som vi måtte kunne samt kunne bibelhistorien på rams. Det var først på gymnaset i 2. og 3.klasse  i faget religion vi fikk lære om andre religioner.

Ett eksempel på oppmykning av faget kristendom var da da KRL-faget ble innført i skolen i 1997. KRL stod for: Kristendom, religion og livssyn. Et av formålene at elevene skulle bli kjent med vår egen religion (kristendommen) som et grunnlag for å forstå sammenhengen i andre religioner. Elevene skulle også lære om andre religioner, og de skulle sammenlikne religionene. Elevene skulle lære seg å se likhetene og forskjellene mellom religionene. Det var for å forhindre fordommer mot andre religioner. Jeg personlig synes grunntanken i KRL-faget var en fin tanke. KRL-faget fikk kritikk fra Humanetisk Forbund for å vektlegge for mye på kristendommen. Grunnen til at det var hovedvekt på kristendom var fordi at de som utformet L-97 (lærerplanen for 1997) mente at for å forstå og respektere andre religioner måtte ungene forstå sin egen religion.

Gjennom årenes løp har det skjedd en samfunnsutvikling. Gjennom samfunnsutviklingen også fått mer og mer ytringsfrihet, og mennesker blir nå oppfordret til å tenke og reflektere selv uten at noen skal komme å fortelle oss at våre meninger er feil.

I Norge har vi religionsfrihet, og det betyr at vi selv kan velge hvilken religion vi ønsker å bekjenne oss til. Mange velger å ikke bekjenne seg til noen tro. Ytringsfriheten har også ført til at mange norske folk tar avstand fra kristendommen som religion, og folk tørr å si hva de mener om kristendommen. Jeg tørr å påstå at mange presters forkynnelse gjennom årenes løp om at hvis folk ikke trodde på Gud havnet man i helvete har ført til at mange nordmenn har fått kristendommen som religion i vrangstrupen.

Til tider mener jeg at ytringsfriheten går litt vel langt i omtale av kristendommen som religion, og jeg mener at en del motstandere av kristendommen ytrer seg på en svært negativ måte til kristendommen som religion. De snakker svært så negativt, og gjerne spotter de som bekjenner seg til den kristne tro. Prestene som jobber i kirken blir gjerne omtalt med negative ordelag. I tillegg har en del motstandere av kristendommen lett for å regelrett å spotte Gud og Jesus når de skal rakke ned på kristendommen som religion.

Til og med har en del folk mistet fullstendig respekten for kirken som er de kristnes Guds hus. Hvis vi nordmenn kommer inn i et tempel, en moské eller en katolsk kirke enten her i Norge eller i utlandet, viser vi med en gang dyp respekt og ærbødighet for deres tro, religion og tempelet, moskeen eller den katolske kirken.

Det er kjempeflott at man viser respekt for andre religioner og tro, men burde vi ikke ha respekt for kristendommen også?

Gjennom mine spilleoppdrag i ulike kirker, treffer jeg mange mennesker som går i kirken. Det er både faste kirkegjengere, dåpsfamilier og pårørende i begravelser. Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg har blitt dypt over den manglende respekten enkelte viser til kirken og kirkerommet. Ta f.eks. enkelte konfirmanter. De har luene på seg når de er i kirka. Inne i selve kirkerommet har har jeg mange ganger hørt høylydt banning av både ungdom og voksne.

Jeg har snakket med en del utlendinger som tilhører en annen religion, og har en annen tro enn det jeg har, og de som jeg har pratet med er sjokkerte over at en god del nordmenn ikke viser respekt for vår egen religion. Mitt inntrykk er at fremmedspråklige her i Norge som tilhører en annen tro og religion enn oss har mye større respekt og ærbødighet for sin tro, sin religion og deres moské, tempel eller katolske kirke, og for dem er deres religion deres kultur. De vet å ta vare på kulturarven deres.

De verste til å rakke ned på kristendommen og kristen tro er voksne mennesker. En god del voksne mennesker har en eller annen negativ opplevelse av kristendommen og kriken, og det vet de å fortelle. De har lett for å spotte og håne de som bekjenner seg til den kristne tro.

Mange som har et anspent forhold til kristendommen har også et forvrengt syn på hvordan de kristne er. De tror at kristne ikke kan drikke alkohol, kristne kan ikke spille kort, kristne kan ikke gå på kino, og de tror at de kristne lever et kjedelig liv.

Jeg skjønner hvorfor de har dette synet på kristne, for før i tiden ble folk fortalt at det var synd å danse, at det var synd å drikke, at det var synd å spille kort og at det var synd å danse. Årsaken til at folk før i tiden ble fortalt dette, var fordi noen levde et utsvevende liv ved å drikke mye alkohol som endte med kortspill om penger, og da kunne de spille seg for både hus og hjem.

Noen av mine venner forteller om at de hadde besteforeldre som var strenge i sin kristne tro, og at det ikke var tillatt med kortspill i hjemmene deres. Vi kan trygt si at slik er det ikke lengre!

Kirken har blitt kraftig liberalisert frem til i dag. Noe gammeldags syn henger igjen hos enkelte kristne. Kristne i dag tar gjerne ett glass vin, kristne spiller gjerne kort, og mange kristne danser også.

Selv har jeg vært aktiv i kirka. Jeg sang i barnekor i kirka, jeg sang Tensing fra jeg var 19 – 21 år og jeg har sunget i kirkekor. I tillegg har jeg jobbet som konfirmantleder hvor jeg var med på konfirmantleirer. Jeg har med egne sett fra 1970-tallet og frem til nå hvordan kirken har forandret seg, og faktisk blitt en kirke som ønsker å bli folkelig.

Mange tror at konfirmanter som konfirmerer seg i kirka blir innprentet om at de må tro på Gud, men det er ikke tilfelle. Prestene, kateketene og ungdomsarbeiderne som jobber med konfirmantene oppfordrer tenåringene å tenke selv, de oppfordrer tenåringene til tørre å spørre, tørre å være kritiske, og til de som tror at konfirmanttiden handler bare om kristendom så tar de helt feil. Konfirmantundervisningen inneholder mye etikk, og konfirmantundervisningen er bygget på mye diskusjoner om temaet tro og etikk, og ungdommene har mye diskusjoner omkring temaene tro og etikk, noe som viser seg å engasjere dem.

At kirken har forandret seg er det ingen tvil om. Kirke og stat er nå skilt fra hverandre.

Den Norske Kirke ble tidligere kalt statskirken, men nå uformelt folkekirken. Statskirken slik vi kjenner den ble skilt fra staten 21.mai 2012. (Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_kirke)

Jeg tror kanskje dette var en lur ting å gjøre nettopp for å få folk tilbake til kirken. Kirken må bli en kirke for folket hvor det er takhøyde.

I alle år hvor jeg har vært aktiv i kirken har det vært rom for tro og tvil. Jeg har aldri opplevd fordømmelse slik mange forteller at de har opplevd.

Nå har jeg stor forståelse for at den uvante kirkegjenger synes det er kjedelig å gå på en gudstjeneste, for en gudstjeneste kan virke forvirrende for en som ikke er vant å gå på gudstjenester. De synes det er forvirrende når man skal reise seg, forvirrende når man kan sitte, og den uvante kirkegjenger vet ikke hva de forskjellige leddene i en gudstjeneste betyr. Hvert enkelt ledd i en gudstjeneste har sin betydning. Dette er noe folk flest ikke kjenner til.

Likevel mener jeg at vi nordmenn bør begynne vise mer respekt for kristendommen og religionen som alltid har vært en del av vår kultur enn det vi gjør, vise respekt for de som bekjenner seg til den kristne tro, vise respekt for Bibelen og vise respekt for kirken.

Mobbing av kristendommen som religion, mobbing av de som bekjenner seg til den kristen tro, mobbing av prester som yrkesgruppe og spotting av Bibelen (som er den boken kristne forholder seg til) reagerer jeg kraftig på! Første bud er å ha like stor respekt for vår egen religion som vi har for andre religioner!

Vi nordmenn har mye å lære av de som tilhører en annen religion, for det er sjelden eller aldri at de mobber eller snakker nedsettende om sin egen tro/religion, mobber eller snakker nedsettende om de som bekjenner seg til religionen sin, mobber eller snakker nedsettende om f.eks. Koranen og mobber og snakker nedsettende om de som jobber i moskeen, i tempelet eller den katolske kirken.

Ytringsfrihet, og det å ha meninger om en religion er en ting, men mobbing og det å snakke nedsettende om en tro/religion, mobbing og det å snakke nedsettende om de som bekjenner seg til troen og mobbing og det å snakke nedsettende om f.eks. prester er noe helt annet! Det har ikke noe med ytringsfrihet eller å gjøre i det hele tatt! 

 

 

 

 

I 1994 gjennomgikk jeg mine aller første operasjoner. Jeg fikk betennelse i begge albuer, og måtte operere dem. På samme tidspunkt hadde jeg smerter i anklene, og jeg ble henvist til ortoped. Ortopeden ville operere meg. I juni 1995 ble jeg operert i den ene ankelen, og ortopeden tok en leddhinneprøve. En leddhinneprøve kunne gi ortopedene og fastlegen min svaret på om jeg hadde reumatisme, og svaret kom for dagen at jeg hadde reumatisme.

Ble også operert i den andre ankelen høsten 1995, og leddhinneprøven der viste også det det kunne var reumatisme. Etter dette ble jeg henvist til reumatolog, og de kunne med sikkerhet si at jeg hadde kronisk tilbakevendene betennelsesreumatisme i store ledd som: Ankler, hæler, knær, håndledd, albuer og skuldre.

Reumatologen forespeilet meg at jeg måtte forberede meg på flere operasjoner gjennom årenes løp, og det har det blitt. Etter 1995 ble har jeg hatt følgende operasjoner: Ackillesforlengelse i begge ackillesscener, operasjon i begge hæler 4 ganger pga betennelse i hælsporen, stivet av begge håndledd, operert 2 ganger i begge albuer, operasjon i det ene kneet mitt og operasjon i begge skuldrene mine. Da jeg fikk stadfestet at jeg hadde kronisk betennelsesreumatisme jobbet jeg som førskolelærer, og jeg stortrivdes i yrket mitt.

Jeg merket at jeg hadde smerter i håndledd og albuer av å kle av og på ungene, hælene mine var opphovnet og ildrøde når jeg var ute i surt og kaldt vær, og jeg hadde smerter i kroppen etter endt arbeidsdag. Reumatologen, ortoped, fastlege og fysioterapeuten min mente at jeg måtte omskoleres fra å være førskolelærer. Selvsagt var det tungt å høre, og jeg gikk mange runder med meg selv.

Jeg hadde ett eneste valg, og det var å akseptere min kroniske betennelsesreumatisme. I tillegg se positivt på situasjonen min. Jeg var bevist fra første dag om at jeg ville ikke sette meg ned og synes synd på meg selv. Blir man frisk av det? Svaret for meg var og er klart nei!

Høsten 1996 begynte jeg på min omskolering på lærerhøgskolen i Trondheim hvor jeg bl.a studerte musikk grunnfag, 1. og 2.avdeling spes.ped, KRL (kristendom, religion og livssyn), matematikk, naturfag og norsk. Tross flere operasjoner under de fire studieårene fikk jeg kjempefine eksamensresultater på mine eksamener. Jeg ble ferdigutdannet adjunkt med opprykk i juni 2000. Jobbet i flere år som musikklærer, lærer i KRL og som spes.ped i ungdomsskolen. Jeg stortrivdes i yrket mitt. Mens jeg jobbet som lærer hadde jeg mye smerter og betennelser i leddene mine, og jeg ble operert flere ganger i hælene mine pga betennelser mens jeg jobbet som lærer.

Siden jeg brant for musikk dekket arbeidsplassen min videreutdanning slik at jeg kunne få studere musikk mellomfag, et studium som gikk over ett semester. Dette studiet gjorde til at jeg fikk mer lyst til å satse på videre musikkstudium. Søkte så på musikk mastergrad ved NTNU, og begynte på mastergradstudiet mitt høsten 2005. Siden jeg har en har kronisk sykdom fikk jeg utvidet masterstudet mitt med to år ekstra. De fagene jeg hadde på musikk mastergrad var: Korledelse A og korledelse B (undervisning ved musikkonservatoriet i Trondheim), musikk som skolefag, arrangering og komponering, hovedinstrument (tverrfløyte) og bi-instrument (piano).

I januar 2005 fikk jeg meg faste spillejobber på tverrfløyta i ved gudstjenester, hyggetreff, begravelser og bryllup, og siden har jeg jobbet fast med spillejobbene på fløyta. Jeg stortrives med fløytespillejobbene mine 🙂 Siden jeg hadde eksamen i Korledelse A og B fikk jeg meg 20% kordirigentstilling for et kor i distriktet hvor jeg bor. Jeg begynte å dirigere koret i januar 2006, og jobber fortsatt som kordirigent i 20% stilling for et blandetkor 🙂 Jeg stortrives i jobben som kordirigent:) 

Fra jeg begynte på musikk mastergrad studiet og frem til nå, har jeg fått tilbakefall av betennelser i leddene mine, og flere operasjoner. Likevel gjennomførte jeg min musikk mastergrad!

Det var i 2010 fastlegen min og fysioterapeut sa at nok var nok når det gjaldt 100% jobb for meg, for da hadde jeg hatt så mye tilbakefall med betennelser i leddene mine og operasjoner. Da søkte jeg om arbeidsavklaringspenger, og våren 2012 var jeg igjennom arbeidsavklaring for å se hva kroppen min tålte av belastning.

Våren 2014 fikk jeg godkjent 80% uføretrygd. Jeg er kjempepriviligert som få lov til å jobbe med det som er min store hobby, nemlig musikken. Jeg er kordirigent for et kjempeherlig blandetkor, og jeg stortrives med å få jobbe med korsangerne mine. Det er kjempemasse godt humør, og latteren sitter løst på alle korøvelsene 🙂 Hvis de som hører på fløytespillingen min kommer og sier til meg at de ble rørt av musikken, har jeg oppnådd det jeg ønsket, og det er å gi dem musikk. Da har jeg nådd målet mitt! Jeg får rett og slett lov til å formidle musikk til de som hører på, og det gir meg kjempemasse.  I tillegg har familie, slekt og kjempegode venner som bryr seg om meg. Mine fritidsinteresser er også med og beriker livet mitt som kattene mine, katteutstillinger, rasekattvennene, reise, gå turer, fotografere, trene til fysioterapeut, sosialt samvær med familie, slekt og venner 🙂

Hvis du har en kronisk sykdom, er det første man må gjøre å akseptere situasjonen sin! Selv måtte jeg akseptere min situasjon, og jeg måtte godta og erkjenne at jeg fikk diagnosen kronisk tilbakevennedne betennelsesreumatisme. Jeg måtte selv finne ut hva som fungerte for meg slik at jeg kunne ha gode dager, og jeg vet hva jeg må gjøre i dag for at jeg skal fungere i hverdagen. Det er kun jeg som kjenner kroppen min, og ingen andre.

Fastlegen min og fysioterapeuten min sier at jeg vendt min kroniske betennelsesreumatisme til noe positivt. Jeg har aldri vært den typen som har satt meg ned og syntes synd på meg selv. Det verste jeg vet er hvis folk sier: “Åh stakkars deg!” av medlidenhet. Medlidenhet gjør meg ikke frisk. Jeg skjønner at de sier det for å vise omtanke for meg, og jeg setter kjempestor pris på omsorgen og omtanken de viser <3 Samtidig vil jeg ikke at folk skal ha medlidenhet for meg. Omtanke og omsorg derimot er noe helt annet, og det er det jeg setter kjempestor pris på.  Jeg tar fast medisin for å holde min kroniske betennelsesreumatisme i sjakk, og jeg vet som tidligere nevnt hva jeg skal gjøre for at jeg skal fungere med minst mulig smerte. Likevel er det en del utenforstående (noen jeg bare vet av, men som ikke kjenner meg personlig og noen få stk på internett) som begynner å belære meg for hva jeg skal gjøre og ikke gjøre i forhold til min reumatisme. Jeg har også opplevd at de forteller meg hvilke medisiner jeg må ta for min reumatisme.

Noen av de det gjelder stilt en diagnose på meg, for de mener at det kan ikke være reumatisme jeg har, fordi de mener at folk med reumatisme får krokete ledd. Jeg har også opplevd at andre som har reumatisme forteller meg at jeg må begynne å ta samme medisiner som det de gjør.

De verste som gir meg velmente råd er de som sverger til alternativ behandling, og gjerne de som utøver alternativ medisin. Her gjelder det 2 personer (ikke nære venner, men perifere bekjente) samt et par som har kommentert på bloggen min. Felles for disse er at de har klart gitt signal om de er motstandere av skolemedisinen.

I følge mine perifere bekjente og de to som har kommentert på bloggen min, må jeg over hodet ikke høre på fastlegen, fysioterapeuten min, reumatologen min og ortopedene, fordi de mener at de feilbehandler alle pasienter. Alle sammen av disse har gjentatte ganger gjort mislykkede forsøk på å stille en helt annen diagnose på meg, enn den diagnosen jeg allerede har fått fra en godkjent vitenskaplig reumatolog, min fastlege og fysioterapeut. Her mangler det ikke på velmente råd som: At jeg må tenke meg frisk, at jeg må ta en reinkarnasjon for å åpne opp i blokkeringer fra tidligere liv, og de vil også heale meg frisk. Jeg skjønner at dette er velmenende råd fra dere, og tusen takk for at dere bryr dere <3 🙂 

Husk likevel at jeg fikk diagnosen kronisk tilbakevennende betennelsesreumatisme i 1995, og diagnosen fikk jeg av av en reumatolog som har godkjent legeutdannelse og videreutdannelse innen reumatologi. Det er helt unødvendig og bortkastet å stille en diagnose på meg som har hatt diagnosen i 19 år! Til dere som sammenlikner min reumatisme med deres egen skal dere vite at vi har ikke samme type reumatisme. Jeg blir medisinert i henhold til den reumatismen jeg er diagnostisert for.  Det som hjelper og er bra for deg, trenger nødvendigvis ikke å være det rette for meg. Jeg blir medisinert ut i fra min reumatisme, og når du forteller meg hvilke medisiner jeg må begynne å ta, rister jeg oppgitt på hodet. Jeg tar de medisinene jeg blir foreskrevet av min fastlege, og det er tross alt fastlegen min som kjenner meg aller best 🙂 Når det gjelder velmenende rådene fra mine perifere bekjente som sverger til alternativ medisin og alternativ behandling, synes jeg personlig at de rådene de gir er helt hinsides en hver fornuft.

Det velmente rådet om å tenke seg frisk virker helt bak mål i mine øyne. Hvis det hadde vært så enkelt som å tenke seg frisk hadde vi ikke trengt hverken leger, tannleger, kirurger, sykepleier og fysioterapeuter. Dere mine perifere bekjente + dere to som av og til har kommentert på bloggen min utøver ikke alternativ medisin som yrke en gang. Dere har alternativ medisin som en hobby. Når dere henter litt herfra og derfra, og putter opp i en stor gryte blir det ei mølje som ikke gir mening i mine øyne.  Jeg har også mistet all respekt for dere to av mine perifere bekjente når dere gang etter gang sitter og snakker stygt og nedlatende om leger, sykepleiere, tannleger, fysioterapeuter og kirurger. Er dere klar over at det er de som har godkjent og faglært vitenskaplig utdanning? Hvorfor sitte å rakke ned på andre yrkesgrupper? Eier dere ikke yrkesetikk? Ønsker ikke dere selv å hjelpe andre mennesker ved å bruke alternative behandlingsmåter? Det å rakke ned på andre yrkesgrupper hører ikke hjemme hos de som sverger til alternativ tankegang og alternativ behandling, og de prøver å fremstille seg selv som bedre og flinkere enn de som er fagutdannet leger, sykepleiere, fysioterapeuter og tannlegger. Disse utdanningene er vitenskaplig dokumentert. 

Som jeg nevnte før har jeg overhodet ingen grunn til å sette meg ned og synes synd på meg selv! Det gjør meg ikke frisk, og for meg er det gleden i livet og hverdagen som gjør at jeg har det bra 🙂

Jeg har familie, slekt og venner som verdsetter meg kjempehøyt, og som jeg versetter og elsker høyt. I tillegg er jeg kjempeheldig som får lov til å ha jobben min å spille fløyte, kordirigent for koret jeg dirigerer, kattene mine, katteutstilling, gå turer, fotografere, lese, strikke, hekle og være sosial med familie, slekt og venner 🙂                                        

Når desember kommer, og førjulstiden er over oss, begynner de fleste av oss med julegaveinnkjøp til familie, slekt og venner. Julehandelen skal gjøres unna, julegaver skal kjøpes, julematen skal i hus m.m.

Media (aviser og TV) henger seg på kritikken, og det skrives og snakkes opp og i mente om pengeforbruket mange Nordmenn har i førjulstiden. Vi Nordmenn lar oss rive med, og vi er med på å kritisere de som bruker mye penger på julegavekjøp i førjulstiden. Jeg skjønner at denne kritikken er en kritikk til forbrukersamfunnet vi lever i.

År etter år sitter mange folk rett og slett og kritiserer hva andre mennesker som de ikke kjenner, og kritikken går på hva andre mennesker bruker sine egen penger på f.eks. når det gjelder julehandelen. Jeg har hørt mange ytre seg slik: “Jeg blir så irritert at folk kan bruke så mange penger på dyre julegaver og så mye julehandel”. Hvorfor gidder folk å bruke energien sin på hva andre mennesker som man ikke kjenner bruker sine egne penger til? Er det et problem for oss mennesker? Mitt svar er klart nei. Jeg personlig orker ikke bruke energien min på å irritere meg over hva mennesker jeg ikke kjenner bruker sine egne penger på ved juletider. Vil folk kjøpe dyre julegaver til familie, slekt og venner, ja så må de få lov til det!  Dette var bare ett eksempel på at vi Nordmenn er kjempeflinke å kritisere andres pengeforbruk.

Mennesker er generelt kjempeflinke til å kritisere hva andre mennesker rundt oss bruker penger på, og vi er generelt kjempeflinke på å irritere oss grønn over andre menneskers pengeforbruk. Vi tar oss ikke fem flate øre for å kritisere familie, slekt, venner, arbeidskollegaer, naboer og folk vi ikke kjenner.  Hvis noen vi kjenner eller vet av har en hytte på fjellet, og så kjøper seg en hytte ved sjøen er vi flinke til å komme med negative kritikk angående hva de foretar seg. Skader det oss om noen rundt oss har to hytter? Blir det ikke opp til den/de det gjelder? Det samme når det gjelder når noen vi vet av eller kjenner kjøper går til anskaffelse av bil nr.2, for da går kritikken og spørsmålet på hva de skal med to biler.

Hva om de må ha to biler for å få hverdagskabalen med kjøring av unger til og fra barnehage/skole og fritidsaktiviteter til å gå opp? Kanskje har de barn i barnehage på en kant av byen, og jobber på hver sin kant av byen.  Jeg kjenner mange som tar seg to sydenturer i året. Vær trygg! Kritikken om at de har to sydenturer i året vil ingen ende ta, og kritikken går på hvordan noen kan ha råd til to sydenturer. Hva om denne familien som kanskje har to sydenturer i året prioriterer penger på nettopp dette, og sparer til å få råd til to sydenturer. Det blir opp til familien selv! Noen velger også å bruke penger på å pusse opp husene sine, og gå til anskaffelse av nye møbler. Det foregår heller ikke uten kritikk, dessverre. Utenforstående folk sitter og kritiserer at familien måtte pusse opp stua i år også, og den gamle sofaen på 4 år ble byttet ut. Jeg har flere venner som elsker å kjøpe dyre merkeklær, og noen av vennene mine er motebevisste. Noen av vennene mine ønsker gjerne å vise bilder på facebook innkjøpene sine, og jeg synes det er kjempegøy å se hva vennene mine har kjøpt 🙂

Det er da selvfølgelig noen som ikke går av veien for å komme med negative og sure kommentarer, og en gang ble jeg (mot min vilje) lagt til på en gruppechat på facebook sammen med flere andre, hvor venninnen min som hadde kjøpt seg nye merkeklær ble diskutert negativt opp og i mente. Det var ikke måte på hva som florerte av negative kommentarer om hennes pengeforbruk på klær, mote og sminke. Jeg slettet meg fra den gruppechaten, fordi jeg ikke ville være med på å sverte venninnen min. Denne gruppechaten var for meg folk som var sjalu på venninnen min. Kan ikke vi mennesker begynne å glede oss over hva de rundt oss foretar seg? Hvis noen vi kjenner kjøper seg en ny sofa, nye klær, kan ikke vi heller være glade på vedkommendes vegne i stedet for å sitte å komme med negativ kritikk og surmagede oppstøt om det sofa- eller kleskjøpet? 

Det virker som om det er en trend i samfunnet å kritisere hva andre mennesker rundt oss foretar seg og bruker pengene sine på. Dette er et tydelig bevis på Janteloven og sjalusien er det som råder hos de som stadig sitter og kritiserer. Jeg skjønner ikke vitsen med å sitte å kritisere og irritere seg over hva andre bruker pengene sine på, og jeg lar meg ikke irritere. Hvorfor skal jeg bruke energi på å irritere meg? Det andre mennesker bruker sine penger på f.eks. å kjøpe hytte, en ekstra bil, dyre julegaver, dyre merkeklær, to sydenturer i året. skader ikke meg i det hele tatt. Jeg har den evnen at jeg gleder meg på vedkommendes vegne at han/hun unner seg noe nytt som de ønsker seg. Så lenge det ikke er mine penger som blir brukt, har ikke jeg som privatperson noe med hva de bruker sine egne penger til.

Mitt mål er heller å bry seg om andre mennesker, i stedet for å bry seg med!                         

 

Alle mennesker har en eller annen gang løyet selv for å slippe unna ubehageligheter, og vi har alle også blitt løyet til av noen vi kjenner. “En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. Løgn foregår mellom mennesker når løgneren uttaler noe han eller hun vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant”. Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8gn

Likevel har vi alle sammen blitt opplært til at vi ikke skal lyve. Det å ikke lyve for andre har med våre innebygde etiske normer, verdier og holdninger å gjøre. Vi vet hva løgn kan føre til for mennesker rundt oss. Løgn bryter ned tillit og løgn kan såre. En løgn blir alltid avslørt før eller siden!

Det verste som kan skje er at tilliten til den som lyver blir revet ned, og man må begynne å bygge opp tilliten på nytt bit for bit! Jeg vil sammenlikne dette med en mur med mursteiner som raser sammen. Det tar tid å bygge opp muren igjen, for å få mursteinene på riktig plass. Vanligvis er det lett å avsløre når noen rundt oss lyver, og spesielt når vi ser dem ansikt til ansikt. Blikket til den som lyver blir gjerne flakkende, man kan se at personen blir litt urolig, noen gjør bevegelser med munnvikene og noen begynner kanskje å svette litt. Da konfronterer vi den personen der og da, og personen vil som oftest innrømme at han/hun har løyet.

Noen løgner kaller vi hvite løgner. Hvite løgner er mindre, men like fult løgn. Ta et eksempel. Din venninne ber deg ut på kino. Du er sliten etter en lang arbeidsdag, og du ønsker å slappe av hjemme, men du vet at om du sier det til henne blir hun potte sur. Hva gjør du? Jo du kanskje tar en liten hvit løgn, og du kanskje forteller at du er blitt syk for å slippe at venninnen din blir sur. Jeg tror at alle mennesker med hånden på hjertet kan at de har tatt en hvit løgn en eller annen gang. Hvit løgn er en løgn uansett! 

De aller fleste av oss vil før eller siden livet komme bort i personer som er lystløgnere. “En person som lider av indre tvang til å lyve kalles mytoman eller, noe misforstått: lystløgner”. Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8gn “Mytomani (myt + mani) innebærer at en person mer eller mindre lyver tvangsmessig, dvs uten at det finnes noen direkte årsak til løgnen. Peer Gynt ansees for å være en mytoman”. Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Mytoman

Mange mytomane vet ikke selv en gang at de lyver, fordi løgnen er så inngrodd i personligheten deres. Blir man løyet til av en mytoman/lystløgner, kan det ta en god stund før man oppdager at det er løgn. “En person som lider av indre tvang til å lyve kalles mytoman eller, noe misforstått: lystløgner”. Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8gn

Vi kan i dag oppleve at mytomane/lystløgnere befinner seg på sosiale medier. På sosiale medier er det vanskeligere å oppdage dem, nettopp fordi de sitter gjemt bak et tastatur, men de avslører seg selv til slutt.

Hvordan kan man avsløre en mytoman/lystløgner på sosiale media som f.eks. blogg?

– Historiene som de mytomane/lystløgnerne forteller er i begynnelsen forsiktige, og man reagerer ikke noe særlig over det som blir fortalt.

– Kanskje forteller den mytomane/lystløgneren om noe som har skjedd i et tidligere forhold f.eks. at hans/hennes kjæreste har vært sjalu. Til slutt baller kanskje historien på seg til å bli en historie om at kjæresten har slått jevnlig eller gjort andre straffbare forbrytelser.

– I slike tilfeller vil de som leser noe dette spørre den mytomane/lystløgneren om hvordan han/hun greide å holde ut med kjæresten sin. Vi som mennesker ønsker jo å vise at vi bryr oss om hverandre.

– Andre historier som den nymfomane/lystløgneren forteller kan få oss til å stusse litt over historien som den nymfomane/lystløgneren forteller. Svaret man kanskje kan få få fra den mytomane/lystløgneren kan være at leseren har misforstått hva han/hun har skrevet. Likevel lar vi tvilen komme nymfomanen/lystløgneren til gode.

– Etter hvert vil man oppdage at historiene som den mytomane/lystløgneren forteller ikke henger på greip.

– Man kan også avsløre en mytoman/lystløgner ved at han/hun vil være i sentrum hele tiden (få oppmerksomhet).

– En mytoman/lystløgner kan også finne på å dikte opp de utroligste historier. Det kan være historier om sykdom, om jobbsituasjon, om familie, om forhold osv. Alt dette med formål for å få oppmerksomhet og omsorg.

– Ofte skifter den mytomane/lystløgneren tema nokså fort, nettopp for at ingen skal avsløre løgnen. – Man kan også avsløre en mytoman/lystløgner på sosiale media ved at han/hun ikke eier skyldfølelse eller samvittighet. De føler heller en “lystfølelse” når de har klart å få noen til å tro på sine løgner.

– Som regel kan den mytomane/lystløgneren fremstå som sympatisk og hyggelig helt til andre begynner å avsløre dem. – Når mytonmanen/lystløgneren blir avslørt går det galt, og den mytomane/lystløgneren legger skylden på alle andre. De mener at det som skjer er alle andre sin feil, og ikke deres egen feil.

– Det verste som kan skje for en mytoman/lystløgner er å bli avslørt, og den mytomane/lystløgneren kan gå langt over streken for å forhindre det siden de ikke eier samvittighet eller normale grenser.

De nymfomane/lystløngnere har en brist i personligheten, og de kan ha blitt mobbet på skolen eller opplevd overgrep. Det handler om at den nymfomane/lystløgneren ikke takler virkeligheten og smerten han/hun føler.

Behandling hjelper sjelden, fordi mytomaner/lystløgnere mener at de ikke er syke. Det er alltid alle andre det er noe galt med i deres øyne.

Jeg tror de aller fleste mennesker som har opplevd å bli løyet til av en lystløgner/mytoman føler seg maktesløs, frustrert, irritert og kanskje også såret. Det er fordi man kanskje har lagt ned mye tid og følelser i å hjelpe en mytoman/lystløgner som har fortalt en gripende historie som man har trodd på. Så viste det seg at det var bare løgn!

 Vi bør alle være oppmerksomme når vi befinner oss på sosiale media eller blogg for mytomane/lystløgnere, for det er vanskeligere å avsløre dem der.  

Kilder:  http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/quotmytomani-ingar-i-en-personlighetsstorningquot_54221.svd http://www.svd.se/nyheter/idagsidan/mastare-pa-att-ljuga-utan-skuldkanslor_52693.svd http://sv.wikipedia.org/wiki/Mytomani                 

Kom over denne linken i går: http://livsfokus.com/2014/01/16/offer-i-eget-liv/

I denne boka og artikkelen påstås det at det er fakta at man bestemmer selv hva man skal tenke på, og at tankene vi tenker vil ha påvirkningskraft på fremtiden vår! Det å gjøre det beste ut av dagen er èn ting, men at man bestemmer hvordan morgendagen blir…nei!

Ta f.eks. en person med PTSD og andre psykiske lidelser. Vedkommende bestemmer ikke om han/hun skal ha flashbacks. Flashbacks dukker opp når de minst forventer det. De kan dukke opp når vedkommende er inne i en bra periode, og det er ikke noe forvarsel på flashbacks! Jeg har vært støttekontakt for en som hadde PTSD samt flere andre psykiske lidelser, jeg har hatt elever i skolen som har hatt det, og jeg kjenner noen som har det!

Husker da jeg jobbet som lærer på ungdomsskolen var det 2-3 ganger at en elev som hadde PTSD som helt uten forvarsel fikk flashbacks. Det kom som lyn fra klar himmel, og kom ikke å fortelle meg at den eleven hadde tenkt feil! Denne eleven hadde kjempetraumatiske opplevelser fra barndommen som førte til diagnosen PTSD samt flere andre psykiske lidelser!

Det viktigste for personer med PTSD og andre psykiske lidelser, er å få bygget opp selvtilliten sin som i de aller fleste tilfeller er brutt ned av viktige omsorgspersoner og andre viktige personer rundt dem! De må også lære seg å mestre hverdagene sine på best mulig måte, og det hele er individuelt fra person til person. Hver og en må finne seg teknikker som fungerer for hvert enkelt menneske! Den teknikken som fungerer for en person trenger strengt tatt ikke å fungere for en annen med samme lidelse! Ingen personer med PTSD og andre psykiske lidelser er like! Første bud for en person som har PTSD og andre psyksike lidelser å akseptere sykdommen. Det er først ved å akseptere at man kan jobbe med seg selv. Her handler det ikke om 37,5 timers uke, men 24/7!

De aller fleste som har psykisk sykdom har ikke bare én diagnose, men gjerne flere diagnoser som de har hatt i mange, mange år! Mange av dem er uføretrygdet, og det er ikke for uten grunn at de blir uføretrygdet! Det er fordi har mer enn nok med seg selv og sitt liv! De jeg kjenner som har PTSD og andre psyksike sykdommer setter seg ikke ned og synes synd på seg selv! De er skikkelige fightere, men felles for dem er at de har sår på sjelen som aldri vil gro! Derfor synes jeg at slike utsagn som at det man tenker vil påvirke framtiden vår er respektløst å si! Da kunne man heller si til dem: “Dere er selv skyld i at dere sliter psykisk!”. Jeg kjøper over hodet ikke en slik tankegang! Selv har jo jeg kronisk betennelsesreumatisme som medfører kroniske betennelser i store ledd (hæler, ankler, knær, håndledd, albuer og skuldre). Det samme gjelder for alle som har en kronisk sykdom som f.eks. fibromyalgi, MS, migrene m.m.

Hverken jeg eller andre kronikere kan ikke bestemme hvor mye smerte jeg skal ha i våre kropper! Første bud for oss er også å akseptere våre kroniske sykdommer, og f.eks. min reumatisme er ikke lik en annen reumatiker. Jeg setter meg ikke ned og synes synd på meg selv! Det har jeg aldri gjort, og ikke vil jeg at folk skal synes synd på meg heller, for det gjør ikke meg frisk! Ja jeg kan ha jævlige dager med mye smerte at det verker i leddene mine, men jeg vet hva jeg skal gjøre slik at dagen min blir god! Ingen skal fortelle meg at mine tanker før i tiden har ført til at jeg fikk diagnosen kronisk betennelsesreumatisme! I mitt tilfelle som reumatiker kunne jeg aldri i livet tenke meg å sette meg ned å ta på meg offerrollen! Offer for hva da??? Jeg må gjøre det beste ut av dagene på min måte, og jeg må takle å ha smerter og betennelser når jeg har det. I tillegg må jeg takle å bli operert de gangene jeg må fjerne betennelser! Alt dette takler jeg! 

Det er ikke tankene våre som er årsaken til at man har en psykisk lidelse eller er kronisk syk! Slik tankegang er å gi skylden over på vedkommende som er syk, og det er en tanke jeg over hodet ikke støtter! I mange alternative miljøer så virker det som om dette er en gjengs tankemåte!

En dame jeg vet av (kjenner henne ikke, men vet av henne) var kjempeengasjert i det alternative miljøet.  Hun var gravid, og fødte et barn som viste seg å være psykisk utviklingshemmet. Etter fødselen fikk hun høre fra noen av vennene sine i det alternative miljøet at hun hadde tenkt negative tanker under svangerskapet som medførte at hun fikk et barn som var psykisk utviklingshemmet! Denne damen brøt med en gang all kontakt med det alternative miljøet.

Når jeg hører slike historier provoserer det meg kjempemasse! Innenfor det alternative miljøet er det også en trend at man ikke skal gå til lege når man er syk, og medisiner utskrevet av lege er fy, fy. Mange av de i det alternative miljøet er overbevist om at man kan tenke seg helt frisk. Ja vel? Enkelt! Hadde det vært så lett, hadde man ikke trengt leger, fysioterapeuter, tannlegger eller psykologer! Hva med en annen jeg hørte om (en venn via en bekjent av meg).

Vedkommende fikk kraftig rotbetennelse i en tann, men nektet å gå til tannlegen for hun skulle tenke seg frisk. Hun begynte å faste og rense seg slik at hun skulle tenke positive tanker. Hun begynte å hovne opp på kinnet, og arbeidskollegaen hennes ba henne innstendig om å oppsøke tannlege for å få hjelp, men vedkommende nektet! Til slutt måtte vedkommende krype til korset, og resultatet ble at hun måtte ha en storoperasjon i kjeven, for betennelsen hadde spredd seg til kjevebeinet. Det ble sykehusinnleggelse ut av det til slutt! Vi trenger vel da vel ikke leger, sykepleiere, hjelpepleiere, jordmødre, fysioterapeuter, tannleger og psykologer?

Noen innenfor det alternative miljøet vil fremdeles svare “nei”, men vi andre vil svare “ja” nettopp fordi vi vet at skolerte helsepersonell er de som sitter på vitenskapen om menneskekroppen og menneskesinnet. Det er de yrkesgruppene som er og blir skolerte til å ta seg av folk sin helse.                       

Det er helg igjen, og det er kjempegodt 🙂 Denne helgen brukes til å slappe av, ta det med ro, ha det sosialt sammen familie og venner. 1 uke er gått siden den store konserten da vi var 200 korsangere som fremførte John Rutter sitt verk Magnificat.

Du verden for en kjempeherlig helg. Det ble en uforglemmelig opplevelse, og det kan bare ikke beskrives med ord!

Bare det å få lov til å synge sammen Trondheimssolistene i Olavshallen var en opplevelse i seg selv 🙂
Det hele braket løs på fredag 14.03.2014. Vi tok buss innover til Steinkjer. Kom frem kl.14.00. Da vi kom frem til Steinkjer var det kaffe, kaker og påsmurte brødskiver. Kl.14.30 begynte vi med stemmeoppvarming. Kl.15.30 hadde vi prøver i Steinkjer Kirke sammen Trondheimssolistene og sopransolisten. Kl.18.00 fikk vi alle korsangerne pizza, og etterpå slappet vi av før konserten begynte.
Konserten begynte kl.20.00. Det var masse publikummere i kirka, og vi fikk kjempebra applaus 😀 Selv var vi fornøyde, men vi visste at vi hadde noe å forbedre til konserten dagen etter. Publikummerne var kjempefornøyde, og vi fikk bra kritikk i Trønderavisa (lokalavisa i Nord-Trøndelag).

 

Lørdag 15.03.2014 møtte vi opp i Olavshallen til kl.13.00. Vi korsangerne hadde først oppvarming, og så øvelse med musikerne. Etter øvelsen fikk vi god tid til å slappe av på, og vi fikk servert kaffe, kaker og baguett. Kl.19.00 begynte konserten, og det det var bare så kjempeherlig å synge i Olavshallen 🙂

Det kom også en god del publikummere, og tilbakemeldingene fra de som hørte på var at dette var mektig å høre på 😀 Vi korsangerne syntes det var helt fantastisk å stå og synge i Olavashallen, og det var jammen litt av en akustikk der 🙂 Dette var en stor opplevelse for de aller fleste av oss i koret 🙂 

Da konserten var ferdig tok vi turen på Krambua (en pub i Trondheim). Der koste vi oss og slappet av 🙂

Søndag 16.03.2014 tok vi buss opp til Horg Kirke på Lundamo (litt sør for Trondheim). Vi kom frem til Horg kl.12.00. Da vi kom frem var det servering av kaffe og kaker. Kl.13.00 var det stemmeoppvarming for oss i koret før vi hadde en liten gjennomgang med musikerne.

Etterpå fikk vi servert lunch. Kl.16.00 begynte konserten, og denne konserten var vel den beste konserten. Vi fikk kjempebra applaus fra publikum, og det var flere som uttrykte at dette var kjempeflott og mektig! Det er alltid vemodig når slike oppsetninger er ferdige, og det var nok flere av oss som ønsket at vi kunne fremføre verket Magnificat flere ganger!  

 

Da først kjente vi at vi var slitne. Selv fikk jeg meg betennelse i hælen. Hælen min var knallrød, og det var vondt å stå og gå på foten. Det kommer av at vi stod mye i helga. Jeg anbefaler ingen å stå flere timer på et murgulv. Det var andre som kjente at de hadde vondt i ryggene sine også. Ei i koret hvor mannen min og jeg synger måtte til kiropraktor på tirsdag, for ryggen og hofta hennes hadde låst seg under konserthelga. Betennelsen i hælen min har ført til at jeg nesten ikke har fått på meg sko på foten, og gåturene mine har dessverre uteblitt. Når jeg har øvd på fløyta har jeg sittet på en stol. Nå er hælen min bedre igjen 🙂

 Det tok noen dager etter konserthelgen før man landet på bakken igjen, og som ei i Trønderkor (det andre koret hvor jeg synger) så fint sa det at nå måtte vi “avmagnificatiseres” 🙂

En ting er sikkert, og det er at det er en kjempestor opplevelse å få være med å synge et slikt verk sammen med 200 korsangere! I tillegg blir man kjent med flere fra andre kor, og man stifter nye bekjentskaper på tvers av korene 🙂 Sist men ikke minst er det kjempesosialt å være med på 🙂

Uken her har gått kjempefort. Jeg bruker som jeg har nevnt før flere timer på å øve på fløyta.

Ukentlig har jeg spillejobber i begravelser, ved hyggetreff, ved gudstjenester og bryllup. Stoffet jeg spiller vil jeg holde varmt, samt at jeg øver inn nye stykker jeg kan ha på repertoarlisten. Det er mye av de samme stykkene som går igjen når jeg spiller under en begravelse.

 Ellers har jeg fått time til ortoped 05.05.2014. Jeg sliter med betennelse i venstre skulder. Betennelsen sitter i kragebeinsfestet, og det er ikke godt. De har forespeilet meg operasjon. Jeg hadde en skulderoperasjon i min høyre skulder også for 3 år siden. Etter det har jeg ikke hatt smerter der, men det er vondt å løfte høyre arm over hodet.

I tillegg har reumatismen min slått seg på fingrene. Jeg sliter med at lillefingeren låser seg, og det gir smerter. Det er fordi det er trang passasje for scenen opp til leddet, og for å bli kvitt dette må jeg opereres. Selve operasjonen tar 10 minutter, og man får bruke hånda dagen etter allerede. Når jeg jobber som frilancemusiker på fløyte er jeg helt avhengig av at alle fingrene fungerer slik de skal! Det at lillefingeren låser seg er helt vanlig for reumatikere. Fastlegen min mener det er spørsmål om tid før fingrene mine blir angrepet av reumatisme.

Nei jeg setter meg ikke ned og sutrer av den grunn. Jeg kommer til å fortsette å spille fløyte og piano, for det er en kjempefin trening for hendene mine 🙂

 Forrige helg fikk vi snø i Trondheim, og det var kaos på veiene. Vi trøndere ble tatt litt på senga, men mars måned i Trøndelag så kommer det en lading eller to med snø før våren kommer. På torsdag ble det mildere, og snøen begynte å smelte. I går kunne man bokstavelig høre at det smeltet 🙂 Solen skinte og det dryppet vann fra takrenna på huset. I dag er det overskyet, men det er + 7 grader ute 🙂 

Ennå går jeg rundt og spontansynger på strofer og linjer fra Magnificat. Jeg kan sitte og prate med noen, og plutselig begynner jeg å synge på noe av verket 🙂 Ja man blir slik når man synger i kor 😀 Jeg ønsker alle mine lesere en kjempefin lørdag, og en fortsatt kjempefin og god helg 🙂    

Når vi blogger sitter vi trygt bak hver vår PC-skjerm. Noen av oss har valgt å stå frem med fornavn, noen har valgt å stå frem med både for- og etternavn, men noen ønsker å være 100% anonyme.

Hva blogger vi om da? Det er så forskjellig fra person til person. Noen blogger handler om klær, sminke og mote, andre bloggere har en hobby blogg hvor de viser frem kjempefine håndarbeid de har laget, andre har en fotoblogg med kjempeflotte bilder, noen er politisk engasjerte, noen er mammabloggere, noen bloggere velger å stå åpent frem om sine psykiske problemer, noen bloggere står åpent frem og forteller om sine kroniske sykdommer (fysiske plager), og sist men ikke minst noen blogger om familielivet sitt. Det som er kjempefint er at det er plass til alle typer bloggere uansett alder, kjønn og nasjonalitet.

Alle vi som blogger har et mål, og det er at vi ønsker oss lesere på bloggene våre. Det er kjempekoselig å få kommentarer og tilbakemelding på det vi skriver. Vi ønsker konstruktive tilbakemeldinger som gjør at vi blir bedre bloggere. Ikke nok med det. Det som også er kjempekoselig er at vi som bloggere får kontakt med forskjellige andre bloggere, og dét igjen fører til at nye bloggvennskap knyttes noe som gjør at man får inspirasjon til å blogge videre 🙂 Personlig leser jeg bloggene til mine bloggvenner hver dag. Det er fordi det de skriver på bloggene sine gir meg noe, og de har et budskap som de greier å formidle til meg som leser.

I tillegg leser jeg flere andre blogger også som fenger meg, og grunnen til at jeg leser disse bloggene er fordi jeg synes bloggeierne av disse bloggene skriver kjempebra, og de har noe de ønsker å formidle til meg som leser. Disse bloggerne er for meg ærlige og troverdige bloggere, for det de skriver er det hold i.

Jeg har 2 venninner som jeg kjenner personlig som har evner, og deres personlighet er bare det jeg vil si kjempeherlige 🙂 De viser nestekjærlighet til andre mennesker, de viser hjertevarme, de har evnen til å lytte til det de andre sier, de er ydmyke, de har humor, de er ærlige, de har et positivt menneskesyn på mennesker rundt seg, de dømmer ikke andre med evner, deres evner kommer fra hjertet og de har en personlighet som jeg mener er forenelig med det å ha evner. Jeg er ikke i tvil at de har åndelige evner.

Leser fast 3 blogger hvor alle 3 bloggerne har evner (klarsynt, healer, sjaman m.m.).  Felles for disse 3 bloggerne er at de er kjempeflinke til å formidle sine budskap til oss lesere. De skriver på en engasjerende og kjempefin måte som gjør bloggen deres spennende å lese. I tillegg lærer jeg som leser å se ting fra deres side, og det er kjempeinteressant å lese hva de opplever i dagliglivet med sine evner.

Jeg også lest noen andre blogger hvor bloggeiere påberoper seg av å ha evner. Et par av disse bloggerne som påstår at de har evner har jeg null tillit til! Det er fordi deres væremåte (på deres egen blogg i kommentarfelt hos andre bloggere) ikke er forenelig med det jeg anser som viktige hos personer som faktisk har reelle evner.

Når jeg leser at den ene bloggeren som påstår at han/hun har evner rakker ned og sverter en annen blogger som har evner, er det noe som skurrer voldsomt. Jeg mister fullstendig tillit til den bloggeren som rakker ned og sverter den andre bloggeren! Den andre bloggen kom jeg tilfeldigvis inn på ved en ren tilfeldighet for en god stund siden.

Bloggeren fortalte i en kommentar hos en annen blogger at hun hadde evner. Det første som slo meg da jeg leste den bloggen var at den bloggeren ikke brukte sine evner på en god måte. Innlegg etter innlegg bestod i å rakke ned på overvektige mennesker, bloggeren skrev at overvektige mennesker er stygge, bloggeren viste frem puppene sine, bloggeren mente av at det var viktig å ha silikon i puppene sine for at en gutt skal like deg, slanketips for gravide, slanketips for de som ammer m.m.

I mine øyne skurret det voldsomt at denne bloggeren i det hele tatt kan ha noe som heter evner, for bloggeren brukte i hvert fall ikke sine evner på en positiv og konstruktiv måte. Jeg fikk ikke respekt for denne bloggeren, og stilte meg spørsmål om hun virkelig hadde evner, eller om det var bare noe hun skrev for å få oppmerksomhet. 

 Det samme gjelder hvis en blogger påstår at han/hun er kristen. Da forventer jeg at hans/hennes kristne tro er forenelig gjennom handlinger og væremåte. Nå står det i Bibelen at tro kommer ikke av gjerninger, men at gjerningene kommer som en følge av troen. Hadde bloggeren skrevet i sin blogg om at han/hun hadde drukket seg sørpe full, stjålet, hatt tilfeldig sex gang etter gang, og f.eks. mobbet andre mennesker, ville jeg mistet all tillit til at hans/hennes Gudstro kom fra hjertet. 

Vil de som har evner at utenforstående skal se på dem som troverdige personer som virkelig har evner, bør dette gjenspeiles i deres handlinger og holdninger. Hvis ikke vil jeg si at evnene deres er en stor bløff, uten mål og mening. Jeg som utenforstående leser blir direkte flau når jeg ser at en blogger med evner rakker ned på en annen blogger med evner. Det er viktig å tenke på hvordan dette oppfattes utenfra. 

 Sånt skjer dessverre også innenfor det kristne miljøet. Jeg har overhørt diskusjoner hvor en kristen stiller seg som dommer over en annen kristen ved å si: “Du kan da ikke være kristen som gjør ditt og datt!”. Hvem har rett til å stille seg som dommer over en annens evner og tro? Jeg vil si at det er den som rakker og sverter den andres evner som er den tapende parten, og ikke den som blir rakket ned på. Med egne øyne har jeg lest beskyldninger hvor en blogger påstår at han/hun har evner, påstår at en annen blogger med evner lyver om sine evner.

Hvordan kan man få seg til å ytre seg slik om en person man ikke kjenner personlig, eller har truffet? Er den personen som rakker ned på en annen person sine evner klar over at utenforstående heller stiller seg spørsmålet om hans/hennes evner er reelle?  Hvordan kan man selv forvente respekt for sine evner fra utenforstående når man selv ikke viser andre respekt for deres evner? Er dine evner mer riktig enn motpartens evner? 

Vil man fremstå som en troverdig person som virkelig har evner, må man begynne å tenke på hva slags signaler man sender ut til andre mennesker. Vil en person at utenforstående skal tro på at han/hun har evner, er det viktig å være klar over hvordan man behandler mennesker rundt seg. Jeg mener at tanker, ord, handlinger og holdninger automatisk vil gjenspeiles hos en person som har åndelige evner. Eller hva mener du?