I går 16.02.2016 ble hjerteknuserne (kattungene) i (N) Hakrilas F-kull 4 uker gamle, og de er bare kjempesøte alle 3 <3 🙂 Hvor har ukene blitt av? De ble jo nettopp født jo!

I kattungebingen er de aktive, og hver eneste gang vi kommer inn på rommet, står de på to langs kanten og piper, for å få komme opp til oss for å få kos. Hjertet mitt smelter når jeg ser kattungene <3 🙂 

Det har vært flere interesserte kattungekjøpere som har fått lov til å hilse på kattemamma Dixie og kattungene. Dixie er kjempetrygg og god, og når fremmede kommer inn på rommet hvor de er kommer hun med halen rett i været. Hun er kjempestolt av kattungene sine, og vil mer enn gjerne vise dem frem. Det gjør ikke Dixie noen ting om gjestene våre løfter kattungene opp og koser med dem. Dixie står og maler lykkelig.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

I kattungebingen er kattungene aktive. De herjer, løper rundt og lekesloss med hverandre 🙂 Litt av et syn med de små halene som står rett til værs 🙂 

Kattungene holder på å utvikle seg til trygge og sosiale kattunger som blir trygge på mennesker, og det synes jeg som katteoppdretter er betryggende. 

Vi måtte lage en kattungebinge med høyere kanter for et par uker siden. Det var fordi kattungene greide å komme seg over den første. I går greide nesten en av kattungene å klatre over kanten på den kattungebingen de har nå. På torsdag skal kattungene få lov til å flytte over i en ny kattungebinge med ennå høyere kanter. Denne uken skal jeg presentere kattungene for fast føde, og det naturlige er da at de kommer til å få normal avføring. Nå begynner kattedotreningen 🙂 Når kattungene behersker å gå på kattedoen får de lov til å komme inn på stuen til de andre kattene. En av kattungene begynte også med et nytt C-moment, og det var klatre opp kattehula som vi har i kattungebingen! Kattungen var nesten på toppen!

Vekta på kattungene har gått jevnt oppover. De har lagt på seg mellom 10 – 12 gram pr.døgn alle sammen. Felix er ca.460 gram, Florence 359 gram og Felicia 365 gram. De er noen små marsipangriser alle 3, og det er ikke så rart, for de har hengt som noen blodigler på pattene til Dixie.

Kattungene til Dixie er det mest dyrebare hun har, og hun kommuniserer også med kattungene sine. Hver gang etter hun har vært på stua til oss og de andre kattene, og kommer inn på rommet til kattungene sine, kommer hun med lokkelyden som kattungene kjenner. Inne i kattungebingen har vi en kattehule. Når Dixie går inn der lokker hun på ungene sine, og da går kattungene inni kattehula. Den kommunikasjonen mellom kattemamma og kattungetrioen hennes er fantastisk å se på <3 🙂 

Jeg går rundt i egen kattungeboble, for det å ha kattungekull gir kjempemasse glede. Kattungene utvikler seg fra dag til dag, og de lærer noe nytt for hver dag! 

Jeg har i lengre tid prøvd ut Swiss Lashes fra Swiss Clinic.

Annonsørinnhold

I butikk nå☀️ Årets fineste sommerkjoler

I dag blir kattungene (N) Hakrilas Felix, Florence og Felicia 3 uker gamle, og gjett om de er i en kjempeherlig alder nå da <3 🙂 Jeg er hodestups forelsket i alle tre kattungene, for de begynner nå å vise personlighetene sine i kattungebingen 🙂

Motorisk er de blitt mye flinkere å gå, og de ramler ikke så mye som før, men litt ustødig er de nok ennå, men det går fort fremover 🙂

De tuller, tøyser, leker og erter hverandre, leksloss som små løveunger, de har begynt å småløpe (litt ustødig enda) rundt i kattungebingen og de tester tydelig ut grensene til mamma Dixie.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dixie vasker dem og steller dem. Det hender at den kattungen som får en vask av mamma ikke vil ligge stille, og da prøver den å stikke av, men mamma Dixie tar et godt grep om kattungen sin, og vasker den uansett. Ligger ikke kattungen stille så makerer mamma Dixie med å bite den slik at kattungen vet at den må oppføre seg fint.

Mamma Dixie prøver nå å få kattungene til å bli litt mer selvstendig, og det gjør hun ved at hun kommer seg en tur på stua for å være litt sammen de andre kattene, men piper det fra kattungebingen, løper Dixie tilbake for å se om kattungene hennes har det bra 🙂 Kattemamma Dixie har nå en lokkelyd som kattungene kjenner igjen. Lokkelyden er som en kurrelyd. Når Dixie sier lokkelyden sin, reagerer kattungene med en gang. Da skjønner de at mamma Dixie er i nærheten.

Nede i kattungebingen har jeg en kattehule i bast stående. I dag tidlig da jeg skulle inn til Dixie og kattungene fant jeg ingen av dem. Jeg ble litt nervøs for om Dixie hadde flyttet dem, men da hadde kattungene lagt seg inne i kattehula, og der sov de søtt <3 🙂

Når vi kommer inn på rommet, og setter oss ved siden av fødekassen vil kattungene gjerne ut av kattungebingen. Det er kjempeviktig å jobbe med kattungene at de skal bli vant til mennesker, og den jobben er det jeg må gjøre som oppdretter. Hvis kattungen piper når den blir løftet, kommer Dixie bort for å se om den har det bra. Hele tiden  når vi holder en kattunge, så får Dixie se at kattungen har det bra, og hun slikker og koser med kattungen slik at den skal føle seg trygg. Mamma Dixie er ikke stresset når vi holder en kattunge, for hun skjønner at vi ikke skal gjøre den noe.

Når det kommer gjester på besøk som vil hilse på kattungene sier vi at første bud er å kose med Dixie, og det er fordi at Dixie må få kjenne lukten. Kos alltid først med kattmor før man koser med en av kattungene. På den måten blir kattemor trygg på at den personen som vil kose med kattungene ikke kommer til å gjøre noe galt med dem.

Den utviklingen som har skjedd med kattungene på disse 3 ukene er formidabel, og den kan bare ikke beskrives, for den må oppleves <3 🙂 De som har hatt valpekull eller kattunger selv vet hva jeg snakker om.

Kattungene legger kjemepfint på seg i vekt. Felix er ca. 350 gram, Felicia er 280 gram og lillemor Florence er 265 gram 🙂 Dixie har bra med melk ennå, men vi passer på å gi Dixie masse våtfòr med mye fett i slik at hun produserer nok melk.

Fra og med neste uke når katteungetrioen blir 4 uker gamle skal jeg begynne å presentere dem for oppbløtt tørrfòr, kattungevåtfòr og de skal få prøve å drikke kattungemorsmelkerstatning fra en skål.

Så lenge som kattungene ammer, og drikker morsmelk er det kattemammen som vasker bort urin og avføring. Det er for å skule sporene i naturen, men når kattungene begynner å spise fast føde, vil kattemamma slutte med å vaske dem for urin og avføring. Da vil kattungene etter hvert få fastere avføring, og det er treningen med å gå på kattetoalettet begynner. Det tar ikke lang tid for en kattunge før den skjønner at den skal gå i kattedoen.

Tirsdag 02.02.2016 ble Felix, Felicia og Florence 2 uker gammel, og de er bare så kjempesøte <3 🙂 De er også blitt mye mer aktive, og nå prøver de seg på å reise seg opp i fødekassen å gå. Jeg sammenlikner kattungene med en 1 åring som nylig har lært seg å gå, for de mister balansen, og boms så ramler ned på magen. Det handler om å få labbene under seg, men de blir sterkere motorisk for hver dag som går 🙂

Kattungene har også begynt å leke med hverandre i fødebingen, og de tuller og tøyser med hverandre 🙂 Kattemamma Dixie er fremdeles en kjempeflink og tålmodig kattungemamma, men nå har hun begynt å irettesette dem mer. Hvis Dixie skal vaske en av kattungene, og kattungen ikke ligger stille, så markerer hun med å bite kattungen som betyr: “Ligg stille, og oppfør deg!”. Det ser brutalt ut, men en kattemor vet nøyaktig hva hun skal gjøre. Dixie kommer inn på stua til oss av og til når hun vil ha seg en pause, men når kattungene piper løper hun fort tilbake, for å sjekke hva som skjer.

Dixie storkoser seg som mamma til sine kjempesøte kattunger <3 🙂 Hun vasker dem, steller dem, gir dem melk, omsorg, kjærlighet og varme <3 🙂 Godpusejenta mi er en kjempetålmodig supermamma <3 🙂 Jeg ser at Dixie er en kjempestolt kattungemamma som elsker kattungene sine <3 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som er morsomt er at når vi kommer og setter oss ved siden av fødebingen, så kommer kattungene bort til kanten av fødebingen. De ser på oss, og Florence har begynt å strekke seg på to for å bli tatt opp i armene våre <3 🙂 Det går vel ikke mange dagene før vi må bygge opp kattungebingen, for finner en kattunge ut hvordan den skal komme seg ut av kattungebingen, gjør resten av gjengen det også!

Det er rene meditasjonen å sitte og se på kattungene og en lykkelig kattemor i fødebingen <3 🙂 Ikke minst avstressende og avslappende 🙂 Det burde egentlig alle sammen prøve å gjøre.

BRUNST:

Katten kommer i brunst flere ganger i løpet av brunstsesongen.
Eggløsning skjer først når katten pares eller stimuleres på lignende måte,
såkalt indusert ovulasjon. Lengden på brunstsyklus er derfor avhengig av
om katten er paret og eggløsning har funnet sted, om den blir drektig og

hvor lenge ungene dier.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Lengden på drektigheten varer normalt fra 57 til 69 dager. Det er stor
variasjon innen ulike raser. Rasekatter har vanligvis noe lenger
drektighetstid enn vanlige huskatter. Drektighetstiden er også noe kortere
ved store enn ved mindre kull.

ER KATTEN DIN DREKTIG?

Mellom 2. og 3. drektighetsuke forandrer spenene form og farge. De går
fra å være helt bleke, til å få en tydelig rosa farge. De blir større, fastere og mer struttende. Katter som får innbildt svangerskap vil også få

forandringer, men det skjer noe senere enn hos en drektig katt.

Når omtrent halve drektighetstiden har gått begynner bukomfanget å øke,
og vil etter hvert få en appelsinform. Like før fødsel (1 til 4 dager), synker livmoren ned mot bukveggen og katten får en pæreform.

ABDOMINAL PALPASJON:

Bukveggen hos en katt er tynn, og det er derfor lett å palpere

fosterblærene. Disse kan kjennes mellom dag 20-30.

På grunn av den tynne bukveggen må man være forsiktig, og dette bør
gjøres av veterinær.

ULTRALYD:

Man kan ved ultralyd se fosterblærer og hjerteaktivitet, og kan benyttes
fra dag 18. Man vil ikke kunne se eksakt antall fostre ved ultralyd.

RØNTGEN:

Man kan ved ultralyd se fosterblærer og hjerteaktivitet, og kan benyttes

fra dag 18. Man vil ikke kunne se eksakt antall fostre ved ultralyd.

FORING AV KATTEN UNDER DREKTIGHET:

I motsetning til hunden, begynner katten å bygge opp energilageret
allerede fra begynnelsen av drektigheten, og har en nærmest lineær kurve
for vektøkning fram til fødselen. Under fødselen vil katten miste omtrent
40% va det den har lagt på seg under drektigheten. De resterende 60%

er kroppsfett som katten tærer på under diegivingen.

Katten bør få et fôr av god kvalitet som er beregnet for drektige katter
(vanligvis kattungefôr). Fôrmengden økes gradvis fra den andre
drektighetsuka.

FØDSEL:

De siste dagene før fødsel er katten mindre aktiv enn før. Den kan iblant
være rastløs, snur seg stadig vekk og foretrekker ofte å sitte i stedet for å
ligge på grunn av bukpresset. Selvstendige katter vil gjerne gjemme seg
bort og søker et mørkt, varmt sted hvor ungene kan fødes i fred. Katter
som har et nært forhold til sine eiere søker gjerne kontakt og tar ofte i

mot hjelp under fødselen.

Man bør lage en fødeplass, enten en kasse eller en kurv på omkring
45x30x25 cm og la katten venne seg til denne i god tid før fødselen.
Under selve fødselen er det viktig med ro, og mange personer eller andre
dyr bør ikke være tilstede.

Fødselen inndeles i tre stadier:
Blokkingstadiet
Utpressingsstadiet
Etterbyrdsstadiet

BLOKKINGSSTADIET:

Her skjer en oppmyking av fødselsveiene. Et par dager før fødselen er
kjønnsåpningen stor og hoven.
Temperaturen hos de fleste katter vil synke ca. 1oC og stiger først mot
slutten av blokkingsstadiet. Det er ofte vanskelig å ta temperaturen på
katt uten å påføre katten unødvendig stress, og blir dermed sjelden gjort

hos katt i forbindelse med fødsel.

Katten blir urolig og hopper ofte inn i kassen, krafser litt i teppet, hopper
ut og setter seg på doen og trykker uten at det kommer noe.
Matlysten kan variere fra katt til katt.
Det er stor variasjon i lengden på blokkingsstadiet og på symptomene og
intensiteten på disse. Vanligvis varer dette stadiet i 6-12 timer, men kan
variere fra et par timer til over et døgn.

UTPRESSINGSSTADIET:

Katten får pressveer, og ?vannet går?. Denne væsken er vanligvis luktfri,
fargeløs og vannaktig. Enkelte ganger kan den ha en svak grønnlig farge,
uten at dette anses som unormalt. Den første kattungen fødes vanligvis
ved hjelp av 3-4 veer i løpet av like mange minutter. I enkelte tilfeller kan
det gå 30-60 minutter før den første ungen fødes uten at dette indikerer
at noe er galt, med mindre katten har kraftige veer.
Når ungen er født, vil moren bite hull på fostersekken, slikke ungen
intenst og bite over navlestrengen.
Enkelte rasekatter ser ut til å ha mindre utviklet instinkter og må ha hjelp
til å navle. Dette gjør man forsiktig ved hjelp av en sløv saks samtidig
som man passer på å ikke dra i navleområdet, på grunn av risikoen for
navlebrokk. Blør det, kan man knyte en kokt bomullstråd ca. 1 cm. fra
navlen.
De neste ungene kommer med ulike intervaller, vanligvis fra 5 minutter til
1 time.
Fødselen er som regel over i løpet av 2-6 timer. Hos enkelte katter skjer
det imidlertid en pause i fødselen etter at en eller noen få unger er født,
og fødselen starter ikke igjen før etter 12-24 timer. Veene opphører,
katten steller ungene, sover og spiser litt og oppfører seg som om
fødselen var over.

ETTERBYRDSTADIET:

Etterbyrden (morkake og fostersekker) kommer gjerne i løpet av et par
pressveer like etter at ungen er født. Kommer det to unger like etter
hverandre, kan begge etterbyrdene komme samtidig. Hos enkelte katter
kommer alle etterbyrdene etter at alle ungene er født. Katten spiser ofte

etterbyrdene, og dette er helt normalt.

Jeg er kanskje ikke alene som så på TV-programmet som gikk på TV 2 i går kveld som het for “Sykt perfekt”. I programmet møter vi 7 unge jenter som streber etter å bli perfekte.

Felles for de syv unge jentene i TV-serien er at de med utenforstående øyne er kjempeflotte, kjempefine, skoleflinke, ressurssterke unge jenter, og de presser seg selv til det ytterste for å oppnå gode resultater på skolen og i idrett.

Inni seg er det vilt kaos, for de føler seg mislykket, stygge, de føler at de ikke har fint nok hår, fin nok nese, er tynn nok, har fine tenner, og resultatet er at de har null selvtillit. Speilbildet de ser i speilet er fullstendig fjernt fra virkeligheten som TV-seerne ser dem. De vil ble ennå penere, ennå flinkere, og de vil fremstå som sterke. Noen av jentene har også depresjoner og angst pga den stadige streben etter det “perfekte” som de leter etter, eller har lett etter.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hjertet mitt gråter når jeg hører hva disse kjempeflotte jentene sliter med, og jeg har lyst til å dem en stor klem hver, og skrike høyt ut til dem at de er og blir perfekt nok akkurat som de er <3

Felles for disse tenåringsjentene er at de har foreldre og venner rundt seg som støtter dem 100%, men selv foreldrene og vennene kommer til kort, og blir maktesløse når de ser at sine kjære tenåringer har så lav selvtillit, og samme hvor mange ganger foreldrene og vennene forteller dem at de er perfekte nok som de er, hjelper det ikke! Her har i hvert fall ikke familie og venner sviktet!

Hvem er det som har skapt det “perfekte” som mange tenåringsjenter ønsker å oppnå? Jeg tror med sikkerhet at det er sosiale medier som instagram, facebook og blogg, hvor det å se perfekt ut, eller ha det perfekte liv er blitt en trend.

På sosiale medier sammenlikner tenåringsjenter seg med andre jenter, de har forbilder som de synes er perfekte, eller ser perfekte ut, og de streber etter å likne sine forbilder. Alle sammen vet at ungdommer sammenlikner seg med jevnaldrende, og slik har det vært i generasjoner.

Hvilke bilder av såkalte “perfekte” jenter er det disse unge jentene møter daglig på facebook, instagram og blogg? Jo, dett er bilder av andre tynne jenter, jenter med store pupper, jenter som har tatt botox, restylane, jenter som har utført skjønnhetsoperasjoner, jenter som mer enn gjerne gladelig legger ut bilder av seg i bikini og jenter som har et fotomodellutseende!

Hva fører dette til? Jo det fører til at unge tenåringsjenter som er kjempevakre og pene jenter får dårlig selvtillit, de vil strebe hardt etter å bli like “perfekt” som de jentene som de ser på bildene, de blir utseendefikserte, mange begynner å ta botox, restylane, noen går så langt at de tar silikon og noen går så langt at de begynner med skjønnhetsoperasjoner.

Blir de lykkelige? Nei det blir de ikke. De føler at de må fylle på med enda mer botox og restylane, fordi de føler at leppene deres blir for små, og de blir rett og slett det som kalles for “størrelsesblind”. Til slutt kan de havne inn i en vond sirkel, hvor de føler seg totalt mislykket og stygge. Selvtilliten deres blir brutt helt ned 🙁

Det hjelper ikke å si til disse tenåringsjentene at skjønnheten kommer innenfra, for det vil de ikke tro på!

Som en voksen facebookbruker, voksen blogger og voksen instagrambruker kjenner jeg at jeg får slike sosiale medier langt opp i halsen, og særlig når jeg ser og hører at mange tenåringsjenter er villige til å gå langt for å bli “perfekt” slik de ser det i deres egne øyne.

Det skulle ha vært aldersgrense 18 – 20 år for å registrere seg på instagram, facebook og blogg. Jeg mener det skulle vært totlaforbud å reklamere for bruk at botox, restylane og silikon på både instagram, facebook og blogg.

På blogg.no er aldersgrensen 13 år for å blogge, men man ser unge jenter helt ned i 11 års alderen som blogger.

Hvilke temaer er det unge jenter i alderen 11 – 20 år blogger om? De blogger om klær, sminke, skjønnhet og mote. Hvorfor? Jo fordi det er “in” å blogge om disse temaene.

På både instagram, facebook og blogg deler unge tenåringsjenter outfitbilder av seg selv i alle mulige vinkler.

På instagram og facebook er det et mål å få flest mulig “likes” på bildene,
og får man ingen kommentarer eller “likes”, er det nok til å bryte ned selvtilliten til en ung jente, og jenta kan begynne å føle seg mislykket.

Det er kjempeviktig at unge jenter skal forstå at det “perfekte” ikke finnes. Den eneste perfektet er deg selv, og ingen andre!

Som blogger har jeg med egne øyne lest kommentarer i kommentarfelt skrevet av 11 årige unge jenter som har kommentert hos eldre bloggere som har reklamert om at de har tatt botox og restylane. Der har 11 årige unge jenter beundret den bloggeren som har tatt botox og restylane! Det skremmer meg kjempemasse!

Det skremmer meg at blogg.no som er Norges største bloggportal, er blitt en slik kroppsfiksert bloggportal. Daglilg vrimler av bilder av tenåringsjenter og jenter i 20 årene i bikinier som stolt viser frem kroppene sine, og er du ei ung tenåringsjente som kanskje er litt mer lubben enn sine jevnaldrende, kan det være nok til at nettopp den tenåringsjenta kan få store problemer med selvtilliten sin.

Jeg mener at en offentlig bloggportal burde hatt mye strengere regler for hva som var tillat å publisere på en blogg, men nei! Slik er det dessverre ikke. På blogg.no har hver enkelt blogger selv ansvar for hva hun/han publiserer. Det synes jeg blir for lettvint å si, og jeg mener det er å fraskrive seg ansvaret for hva slags bloggportal man ønsker å fremstå som.

Derfor bør vi som er voksne bloggere i alderen 30 – 40 + bør i hvert fall gå frem med et godt eksempel, og være bevisste for hva vi publiserer på bloggene våre.

Det blogges om skjønnhet og mote hos bloggere i aldersgruppen 40+, men de som blogger som skjønnhet er de som jobber med det til daglig. De har faglig tyngde i det de skriver.

Jeg vet at det finnes bloggere i aldersgruppen 40 + som gladelig står frem på bloggene sine og forteller at de har tatt botox og restylane, og som gladelig forteller om ulike skjønnhetsoperasjoner de har tatt.

Jeg husker med skrekk og gru en gang en av de bloggerne på 40 + listen la ut bilder etter sin botox- og restylanebehandling. Bloggeren fikk flere kommentarer, og èn av de som kommenterte var ei jente som skrev at hennes største ønske var å få botox og restylane. Jeg klikket på linken til bloggen til denne jenta, og ble sjokkert da jeg kom inn på en blogg til ei 13 år gammel tenåringsjente!

Denne bloggeren som hadde delt bilder etter sin botox- og restylanebehandling kalte leserne som var i mot å ta botox og restylane for stygge “skrukketroll”. Dette kunne unge tenåringsjenter som blogger lese offentlig på bloggen til denne bloggeren som er i aldersgruppen 40+! Skremmende!

I mine øyne var ikke denne voksne bloggeren et godt forbilde for unge tenåringsjenter som blogger! Jeg skjønner at denne bloggeren ønsket å vise frem resultatet av sin botox- og restylanebehandling! Det har jeg ingen problemer med å forstå! Bloggeren var helt sikkert kjempefornøyd med resultatet etter behandlingen hun hadde fått. Når den voksne bloggeren gikk til angrep mot de bloggleserne som skrev at de tok avstand i bruken av botox og restylane, og kaldte motstanderne stygge “skrukketroll” snakker man ikke lengre om en voksen blogger som et godt forbilde!

De aller fleste voksne bloggere, voksne facebookbrukere og voksne instagrambrukere er vel enige om at presset tenåringsjenter har om å se “perfekt” ut, og presset tenåringsjenter har til å være “perfekt” har gått alt for langt! Vi voksne er vel enige om at det stadige presset om “perfekthet” for ungdommen ikke er bra, og at noe må gjøres.

Vi voksne kan begynne å snu denne trenden ved å gå i oss selv for hvordan vi fremstår på sosiale medier!

Som voksen blogger har vi alle et felles ansvar for hvordan vi fremstår på våre blogger, hvilke holdninger og signaler vi gir til yngre lesere med våre innlegg. Det er kjempeviktig at voksne brukere på sosiale medeier, enten det er instagram, facebook og blogg, påvirker de unge tenåringsjenter til å forstå at det skjønnheten kommer innenfra. Skjønnheten kan ikke kjøpes for penger, den perfektheten unge jenter streber etter finner man hos seg selv, for hver og en tenåringsjente er perfekt akkurat slik de er <3

Nyttårsaften døde en 13 år gammel jente pga avmagring pga spiseforstyrrelser. Det viste seg at jenta hadde blitt mobbet på skolen, og mor til 13 åringen hadde flyttet slik at hun kunne begynne på nytt.

Mor til 13 åringen ble fengslet pga barnemishandling, men ble løslatt. Skole og kommune er nå under granskning!

I slike saker er det kjempefarlig å forhåndsdømme, men at noe mer har skjedd er i hvert fall sikkert.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Som tidligere lærer og spes.ped i ungdomsskolen vet jeg at mobbing skjer, og på den skolen hvor jeg jobbet var det strenge regler for mobbing. Hvis vi lærerne overså mobbing, kunne vi risikere å bli politianmeldt, og i verste fall miste jobbene våre. En annen regel som gjaldt ved den skolen jeg jobbet, var at dersom mobbing pågikk var det mobberne som måtte bytte skole! Dersom elevene på skolen hvor jeg jobbet mobbet andre elever, kunne disse elevene bli meldt til barnevernet slik at de kunne gripe inn!

Det svir i hjertet av hva den 13 år gamle jenta har opplevd av mobbing, og når det gikk så langt som til spiseforstyrrelse, ja da er selv foreldre maktesløse 🙁 Selv foreldre kommer mange ganger til kort, og de greier ikke å hjelpe.

Jeg som utenforstående i denne saken skjønner at skolen og kommunen ikke har gjort en god nok jobb når de lot mobberne gå på samme skole som jenta! Hvor utrygt er ikke det? Det har kommet frem i ulike medier at kommunen lovte at mobberne ikke skulle gå på samme skole som 13 åringen da de begynte på ungdomsskolen!

Mor til 13 åringen har stått fram i media tidligere med sin historie, og det er tydelig at hun har kjempet for at datteren hennes skulle ha en trygg og god skolehverdag. I de TV-innslagene jeg har sett er det en mor som innstendig har bedt om hjelp!

I kjølevannet av denne tragiske hendelsen satt folk på nettet på ulike sosiale medier, og rakket stygt ned på mobberne uten tanke på at at det var unger de rakket ned på!

De verste som ytret seg i kommentarfelt på ulike sosiale medier var godt voksne mennesker som selv kanskje har unger! Kommentarene som ble skrevet var til å bli mørkredd av! Nå var det plutselig mobberne til denne 13 årige jenta som ble gjenstand for grov nettmobbing!

Kommer det noe godt ut av det? Svaret mitt er klart nei! Mobbing er over hodet ikke akseptabelt! Skal ungene lære seg at mobbing er uakseptabelt, må de voksne først og fremst være gode forbilder! Det siste voksne skal gjøre er å skrive stygge ting i kommentarfelt på ulike sosiale medier, skrive stygge ting i kommentarfelt på ulike nettaviser som klart går i retning av nettmobbing! Jeg tror ikke moren til denne 13 årige jenta som døde nyttårsaften hadde ønsket at det skulle skje!

Hvordan kan vi voksne forvente at mobbing tar slutt blant barn- og ungdom, når voksne ikke greier å beherske seg? I mine øyne blir det flaut og pinlig.

Jeg har forståelse for at folk blir opprørte og sinte når de hører om ei 13 år gammel jente som døde av spiseforstyrrelse som utviklet seg pga mobbing! Det er så ufattelig kjempetrist og tragisk.

Likevel må vi ikke glemme at “mobberne” som mobbet jenta selv er unger, og de trenger også hjelp fra fagfolk som kan håndtere dette! Det er ikke bare èn familie som trenger hjelp, men flere familier.

Når det gjelder mobbesaker blant barn- og ungdom kan man sette i gang tiltak, og man har lover og regelverk å forholde seg til hvordan man løser en alvorlig mobbesak. Noen kommuner har bedre lover og regler for hva de gjør i mobbesaker enn andre.

Det jeg reagerer på i denne saken, er hvordan ansatte på en skole hvor det klart foregår mobbing kan stå frem i media å si: “Hos oss foregår det ikke noe mobbing”, og særlig når foreldre til unger har fortalt om at deres sønn/datter klart og tydelig er blitt mobbet!

Jeg tror nokså sikkert at siste ord i denne saken ikke er sagt, og jeg tror at det vil komme mye frem på bordet som vi ikke får vite.

Barn lærer mobbeatferd av voksne! Et annet eksempel på det er heftige nettdiskusjoner høsten 2015 i forbindelse med TV-programmet Farmen!

Farmen er som kjent et TV-program hvor produsentene klipper og limer alt sammen! Vi TV-seerne får ikke en gang se alt sammen. Inne på Farmen vet vi at det kan oppstå diskusjoner og konfrontasjoner. Farmen kalles også: “Kampen for tilværelsen”. Det er et spill, og noen spiller spillet bedre enn andre. Slik har det vært i alle de år, og slik vil det fortsatt være! Det mange glemmer i den forbindelse, er at vi får ikke en gang se bakgrunnen for hvordan en diskusjon oppstår. Kanskje er det ikke så alvorlig som folk vil ha det til!

På facebooksiden til Farmen ble jeg personlig skremt! Der satt det godt voksne mennesker som levde seg inn i TV-serien at de ikke tok fem flate øre for å halshugge noen som var av en annen oppfatning enn dem selv! Det var flere av farmendeltakerne som ble hengt ut som mobbere! Dersom noen av de fikk støtte fra andre farmenseere kun den/de som støttet vedkommende få slengt opp i ansiktet at han/hun skulle legge seg inn på mentalsykehus for å få seg mentalundersøkt! Mange av de som skrev slike kommentarer var godt voksne personer.

Det verste som stod å lese på denne facebooksiden var at flere av deltakerne ble regelrett oppfordret til å gå å henge seg siden de var “mobbere”. Hvis jeg hadde vært datteren til de voksne personene som skrev dette offentlig på en facebookside eller nettet generelt, hadde jeg skjemtes av å kjenne vedkommende!

Huff! Jeg skjemmes av generasjonen voksne som har så lite å gjøre at de lever seg så mye inn i ett TV-program at de synker så lavt at de skriver slike ting offentlig på nettet, og i hvert fall på en facebookside hvor fult navn og profilbilde kommer frem!

Ta f.eks. bloggeren Sophie Elise. Hun har jo utført skjønnhetsoperasjoner, hun har tatt silikon, hun har operert nesen sin og hun tar botox og restylane. Sophie Elise selv har fortalt at de verste til å skrive stygge ting i hennes kommentarfelt på bloggen er voksne mennesker som selv har unger. Burde ikke voksne holde seg for god til å sitte å skrive stygge kommentarer i kommentarfeltet hos en 21 år gammel blogger? Jo vil nok de fleste si, men akk dessverre så vanskelig for enkelte som ikke greier å styre fingrene på tastaturet sitt!

Voksne folk bør virkelig gå inn i seg selv for hvordan man fremstår ovenfor barn- og ungdommer. Det kalles ikke gode forbilder når voksne hamrer løs på tastaturet med stygge kommentarer som regelrett er nettmobbing!

Hvem er du som sitter på din høye hest, og kritiserer at folk er uføretrygdede? Du som kritiserer er jo selv uføretrygdet. Er ikke det litt dobbeltmoralistisk? Jo det er det faktisk. Har du mer rett enn andre til å være uføretrygdet? Du som selv er uføretrygdet kaller andre uføretrygdede for late! 

Du kan sitte foran meg å kritisere meg for at jeg som uføretrygdet må ta medisiner som jeg har fått foreskrevet av min fastlege som er den som kjenner meg godt gjennom mange år. Disse medisinene må jeg ha for å holde reumatismen min i sjakk, og for at jeg skal slippe å ha smerter. Selv går jo du på nokså sterke medisiner. 

Jeg har sagt det til deg at dine uttalelser gir ingen mening, men du snur det døve øret til. Du fortsetter å rakke ned på andre som er uføretrygdet, du påstår vi er late og du påstår at vi er snylter på samfunnet. Ja vel. Da er du også en snylter da på samme måte som meg. 

Jeg har forsøkt å forklare deg at det å bli uføretrygdet ikke har blitt gjort over natta. I min situasjon har det tatt mange år før jeg til slutt fikk innvilget 80% uføretrygd. Etter mange år som førskolelærer måtte jeg omskoleres til lærer. Førskolelæreryrket ble alt for tøft for kroppen min.

Som førskolelærer er det mye løft av unger. Hvis en unge ramler og slår seg, må du løfte ungen opp for å trøste ham, det er skyving av akebrett, skyving av disser, av- og påkledning, og du må være ute i all slags vær og vind. 

I 1994 begynte jeg å kjenne at det verket i håndledd, albuer og skuldre da jeg skulle hjelpe ungene i barnehagen hvor jeg jobbet ved av- og påkledning, det verket i håndledd, albuer og skuldre da jeg dro ungene på akebrett og skyve dissene. Hvis jeg løftet opp en unge for å trøste ham/henne verket det i begge armene, og når jeg stod ute i regn- og snøvær verket det i hælene og anklene mine. Ved arbeidsdagens slutt hadde jeg store kuler bak hælene, slik at jeg nesten ikke fikk på meg sko!

Når jeg kom hjem fra jobb, måtte jeg ta meg parasett for å få bort smertene, og jeg måtte legge meg på sofaen når jeg kom hjem fra jobb. Da verket det i hele kroppen. Likevel fortsatte jeg å jobbe i jobben min som jeg elsket kjempehøyt! Etter hvert begynte jeg å være stiv i leddene om morgenen. Det eneste som hjalp var en lang og varm dusj. Kan vel kanskje si reketemperatur 🙂 

På våren 1995 ble jeg henvist til ortoped, og jeg ble operert i ankelen. De fjernet leddhinnene mine i begge ankler. De var betente, og det var en indikasjon på at jeg kunne ha det som kalles kronisk betennelsesreumatisme. Jeg ble henvist videre til reumatolog. I mellomtiden opererte jeg begge albuer for betennelse. Da jeg kom til reumatologen fant han fort ut at jeg hadde diagnosen kronsik betennelsesreumatisme. Han anbefalte meg på det varmeste å tenke i nye baner når det gjaldt yrke. Det var ikke noe morsom beskjed å få, men jeg tenkte for meg selv: “Dette skal fader meg ikke knekke meg!”. Jeg grep muligheten, og fikk omskolering. 

Høsten 1996 begynte jeg på lærerhøgskolen i Trondheim hvor jeg tok flere fag, for å få adjunkt med opprykk. Ble ferdig på lærerhøgskolen våren 2000, og fikk meg jobb som faglærer ved en ungdomsskole her i Trondheim.

Jeg stortrivdes i yrket mitt, og det var kjempeherlig å få jobbe med ungdommer 🙂 Ingen dag på jobben var like 🙂 

Jeg hadde smerter i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre mens jeg jobbet som lærer også. Verst gikk det utover ankler, hæler og skuldre. Som lærer står man mye, og nesten hver dag når jeg kom hjem fra jobb hadde jeg store kuler bak hælene som var ildrøde. Jeg måtte sitte med føttene høyt på ei pute når jeg var hjemme. Til tider måtte jeg også bruke krykker for å avlaste, men jeg gikk på jobben, for jeg stortrivdes i jobben min, og ville ikke være borte. Etter jeg hadde hatt inspeksjon var det kjempevondt i hælene og anklene mine at jeg neste grein. 

I løpet av de årene jeg jobbet som lærer på ungdomsskolen, ble jeg operert 6 ganger i hæler og albuer pga at jeg måtte fjerne betennelse som var dannet seg. Etter et par uker med sykemelding var jeg tilbake på jobb. Rektor sa det til meg en gang at han beundret meg og mitt stå på humør. 

Hele tiden hadde jeg kjempegodt samarbeid med ortoped og reumatolog. De mente at jeg måtte fritas for turdager om høsten og skidager siden jeg fikk så fort betennelser. Det gikk skolen med på, og jeg fikk slippe høstturdager og skidager. 

Høsten 2002 var skolen så snill at de dekket tilleggsutdannelse i musikk, slik at jeg fikk ta musikk mellomfag. Etter jeg var ferdig med musikk mellomfag fikk jeg jobbe som timelærer i musikk og KRL, og det var to fag jeg stortrivdes med å ha. 

Skolen var også kjempegrei med meg slik at jeg fikk ta musikk mastergrad ved NTNU i Trondheim. Jeg jobbet i 50% stilling som faglærer i musikk, og studerte musikk mastergrad ved siden av. Det gjorde jeg frem til desember 2006. Jeg stortrivdes med musikkstudiet, og jeg visste at jeg var på rett hylle 🙂 

Betennelsesreumatismen min i ankler, hæler, håndledd, albuer og skuldre ble verre, og MR av høyre og venstre håndledd viste at begge håndleddene var totalt utslitte.

Våren 2005 måtte jeg ty til operasjon hvor de stivet av høyre håndledd. Det ble 8 uker med gips og pinner gjennom håndleddet. Jeg fikk jobbet de dagene jeg skulle jobbe, for siden jeg er halvveis høyre- og venstrehendt skrev jeg med venstre hånd på tavla 🙂 

Smertene i leddene mine ble verre og verre, og jeg fikk en 30% stilling på skolen hvor jeg jobbet. Det merket jeg var mye bedre for meg, og jeg kunne fungere som noenlunde smertefri på jobb om dagene. Jeg skjønte nok innerst inne at dette kom til å gå mot uføretrygd på sikt, men så vil man prøve alt man kan for å fortsette i jobben man stortrivdes i! 

I januar 2006 begynte jeg å ta på meg feelance spillejobber på fløyta i bryllup, begravelser, ved hyggetreff og ved gudstjenester, og det gav meg kjempemasse. Det var en glede å få formidle musikk til de som hørte på. Jeg merket at mitt venstre håndledd kranglet med meg når jeg spilte, og plutselig kunne håndleddet hoppe ut av ledd. Det var j… vondt! 

Jeg fikk meg 20% stilling som kordirigent for et blandetkor her i Trondheim, og det trivdes jeg også kjempegodt med. 

Innimellom hadde jeg en del operasjoner i ankler og hæler hvor jeg måtte fjerne betennelser som hadde kommet tilbake, og reumatologen og ortopeden sa at det måtte jeg venne meg til, for når jeg har kronisk betennelsesreumatisme, må jeg regne med å operere betente ledd for å bli smertefri. 

Jeg gikk også til fysioterapeut som fulgte meg godt opp med treningsprogram, og det gjør jeg fremdeles den dag i dag. Har gått til samme fysikalske institutt siden 2005. 

I 2009 hadde fastlegen min, ortopeden, reumatologen og fysioterapeuten min hadde møte med med meg, og på det møtet sa de rett ut at de syntes lærerjobben ble alt for tøff for meg. Jeg hadde store smerter i skuldre etter jeg hadde skrevet på tavla, jeg hadde smerter i ankler og hæler fordi jeg måtte stå så mye og håndledd og albuer tålte ikke at jeg skrev for hånd. De mente at uføretrygd var det beste for meg, og fastlegen sa at han ville sykemelde meg 100%, men det ville ikke jeg. Til slutt ble vi enige om at jeg ble sykemeldt i 80% slik at jeg kunne fortsette å dirigere koret jeg var dirigent for, og freelancejobbingen på tverrfløyta måtte jeg fortsatt holde på med. Fastlegen, ortoped, reumatolog og fysioterapeut var enige om at jeg holdt på med rovdrift på kroppen min når leddene mine var betente som de var. 

Dermed ble jeg sykemeldt, men jeg var heldig å få fortsette med å jobbe i 20% stilling som kordirigent, og ta på meg spillejobber på tverrfløyta.

Sykemeldingsperioden pågikk ett år, så kom jeg over på rehabiliteringspenger i påvente av videre arbeidsutredning. 

Veilederen min på NAV hadde også kjempegod kontakt med fastlegen, ortopeden, reumatologen og fysioterapeuten min. Hun var helt enig i avgjørelsen til fastlegen min om at jeg måtte se hvor mye kroppen min tålte av belastning i et yrke. 

Våren 2012 fikk jeg meg praksisplass hvor jeg skulle være under min arbeidsutrpøvingsperiode, og jeg var kjempeheldig at jeg fikk være på kontoret på Norges Korforbund Sør-Trøndelag 🙂 Det var 4 kjempeherlige måneder, og jeg stortrivdes på arbeidsplassen hvor jeg var 🙂 Siden smertene er verst om morgenene begynte jeg kl.10.30 på jobben. Om morgenen er ankler og hæler så stive at jeg nesten ikke greier å gå på foten, men etter en god og varm dusj fungerer kroppen sånn noenlunde igjen. 

Jeg begynte først i 50 %, men jeg fikk fort betennelser i hæler, ankler, håndledd, albuer og skuldre. Gikk så ned i 40% , og det samme skjedde da. Måtte gå ned til 30%, og det gikk nesten bra, før jeg prøvde meg opp til 40% som ikke gikk. Så prøvde jeg meg i 30% ennå lengre, men til slutt sa det stopp. Til slutt måtte jeg gå ned til 20%, og det gikk kjempefint! 

Jevnlig under hele arbeidsutprøvingen hadde veilederen min kjempegod kontakt med meg og hun som var fast ansatt på Norges Korforbund Sør-Trøndelag sitt kontor. 

Etter de fire månedene skulle det gis en rapport, og der står det svart på hvitt: Engasjert, gjør jobben sin, og mer enn det hun skal, ser det som skal gjøres, pliktoppfyllende, god orden, god arbeidsmoral, møter presis, sosial, godt humør, og de skulle mer enn gjerne ha ansatt meg i 20% stilling hvis de hadde hatt midler til det. I rapporten stod det at kroniske betennelser i ankler, hæler, håndledd, albuer og skuldre satte en stopper for meg, og NAV støttet en uføregrad på 80%.

Etter dette var det bare å vente på svar om jeg fikk uføretrygden innvilget, og i februar 2013 fikk jeg innvilget 80% ufør. Det siste veilederen min på NAV sa at hun var over hodet ikke bekymret for at jeg ble uføretrygdet, for hun visste at jeg hadde mange fritidsinteresser som musikk, kor, katter, katteutstilling, fotografering, håndarbeid og at jeg var sosial med familie og venner. 

Til deg som sitter og tror at vi uføretrygdede bare har knipset i hendene for å få trygd må du tro om igjen! Du som selv er uføretrygdet vet det like så godt som meg at det tar tid! 

Når du sitter og sier at jeg må lære meg å leve med smertene mine, kjenner jeg at jeg blir temmelig irritert. Hvem er det som sitter og snakker om sin sykdom? Jo det er deg!

Jeg lærte meg tidlig å leve med smertene mine, og jeg vet hva jeg skal gjøre for å ha en bra dag. Det dager hvor jeg ikke får på meg sko på føttene fordi jeg har store ildrøde kuler bak hælene, og leddene verker. Det er dager hvor jeg må ta frem krykkene mine å avlaste føttene mine, og det er dager hvor håndledd, albuer og skuldre verker og verker. Jeg har ett hovedmål, og det er at jeg ikke vil synke ned og synes synd på meg selv, for det blir det aldri bedre av. Siden jeg vet at du sitter og kritiserer holder jeg heller kjeft om reumatismen min til deg. Det er for å slippe å høre at jeg ikke fortjener å være uføretrygdet, slippe å høre deg formane og belære meg om min reumatisme. 

Du selv vet best hva som er best for deg og din sykdom, og jeg vet best om min reumatsime, og hva som fungerer best for meg. Det som fungerer for deg, fungerer ikke nødvendigvis for meg. 

At du trenger med vekter og går turer i marka flere ganger i uka er rett for deg, men det er ikke nødvendigvis det som er rett for meg. Jeg forholder meg til treningsopplegg jeg har fått av min fysioterapeut, for det er han som kjenner meg og reumatismen min gjennom mange år. Han vet hva kroppen min tåler og ikke tåler. 

Vær så snill å vise hensyn neste gang du uttaler deg om det å være uføretrygdede, og spesielt med tanke på at du selv er 70% uføretrygdet i samme situasjon som meg. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå