På TV2.no kan du nå få se videoer av 6 kjente personer som regelrett har opplevd grov og sjikanerende netthets.

Mange bloggere vil en eller annen gang oppleve å få ufine kommentarer i sine kommentarfelt, og selvsagt er det sårende å motta slike kommentarer. Spesielt hvis kommentarene inneholder personhets som er klart rettet mot deg som person, hets som går på ditt utseende, hets som går på din religion og ikke minst trusler. Når jeg nevner trusler, mener jeg alvorlige trusler som f.eks. hvor man blir oppfordret til å ta livet av seg selv! Det er ikke greit å skrive slike kommentarer!

De som ytrer seg på en slik måte hvor kommentarene deres består av stygg og grov personhets, hets omkring utseende, hets omkring religion og trusler har misforstått ytringsfriheten fult og helt! 

Når man blogger vil man oppleve å få kommentarer som kanskje ikke like hyggelige, og de kommentarene trenger nødvendigvis ikke inneholde personhets eller annen form for hets. Kommentarene kan likevel oppleves som ubehagelige å motta for den som mottar kommentaren. Det kan være ordvalg som avsenderen har brukt som gjør at mottakeren reagerer på kommentaren, men likevel kan kommentaren være på grensen til de som kalles for netthets. Slike kommentarer er heller ikke greit å skrive i andres kommentarfelt! 

Stygge og ufine kommentarer skal ikke aksepteres uansett hva det er!

Det er helt i orden at man er uenige med hverandre, og det må vi bloggere tåle! Hvis vi ikke tåler det, får vi legge ned bloggen med en gang! 

Jeg leser en del blogger, og de bloggene jeg leser er bloggere i alderen fra 30 år og oppover. Nå har jeg lagt merke til at noen ytterst få bloggere hyler høyt om at de er mobbeofre. Når man tar nærmere titt på kommentarene som bloggeren har fått, er ikke kommentarene i nærheten av det som kan kalles mobbing, hets og sjikane! Man kan lese at en eller annen leser er uenig med det bloggeren skriver, og leseren som har skrevet kommentaren har begrunnet sin mening for hvorfor han/hun er uenig på en saklig måte. I neste øyeblikk skriker bloggeren høyt om at hun/han blir mobbet, og kaller leserne sine for “nettroll” og “mobbere”! Ingen liker å få stempelet “nettroll” eller “mobbere” uten reellt grunnlag. Disse bloggerne det gjelder bør lære seg hva som faktisk er nettmobbing og ikke! De kan sammenliknes med gutten som ropte: “Ulv, ulv”. 

I de videoepisodene som TV2.no nå legger ut, får vi se hva de 6 kjente personene har opplevd av alvorlig grad av netthets og trusler! Her er det ikke bare uskyldige kommentarer hvor leserne er uenige med bloggeren! Det er snakk alvorlig grad av grov netthets og grove trusler! Disse videoene viser hva som faktisk er alvorlig og grov netthets! 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Neste gang du som blogger eller bruker av sosiale medier får en saklig kommentar hvor leseren er uenig med deg, og i tillegg begrunner kommentaren sin på en saklig måte, vær så snill å ikke skrik om at du blir mobbet, sjikanert og trakassert! Ha i bakhodet hva de 6 kjente personene faktisk har opplevd av alvorlig grov netthets og trusler! 

Det er aldri, aldri greit å gå direkte til personangrep når man kommenterer hos en blogger som f.eks. at man er feit, er en “knulledukke” m.m. på facebook, eller på andre sosiale medier! Da misbruker man ytringsfriheten sin! Det er det som er netthets og nettmobbing! 


 

Bildet funnet på denne nettsiden: https://digitaltmuseum.no/011085439615/ikke-mobb-kameraten-min

Vi mennesker har mye å lære av dyrene våre. Det kan jeg skrive under på som har 3 katter jeg elsker over alt på denne jord <3 🙂 Ta f.eks. mine tre katter. De går kjempegodt sammen, de har lært seg å respektere hverandre, de bryr seg om hverandre og de viser faktisk omsorg for hverandre. Det at kattene viser omsorg for hverandre la jeg merke til i sommer da Nadina brakk to bein i baklabben sin. Nadina måtte være i et hundebur i 6 uker for å unngå at hun skadet seg. I alle de 6 ukene så viste både Dixie og Elvis at de brydde seg om Nadina. De var ofte i nærheten av buret for å se om hun hadde det bra, og de kunne legge seg ned utenfor buret. Nadina fikk komme ofte ut for å ligge og kose seg på fanget. Da kom både Elvis og Dixie bort til Nadina og slikket henne på hodet. Det er kattenes språk for at de bryr seg om andre katter.

Hvis jeg reiser på katteutstilling med to av kattene, og en av kattene må være hjemme, savner den katten som er hjemme de som er borte. Kattene mine er vant til å være tre stk, og kattene kjenner tydelig på savn de også på sin måte.

I en katteflokk på tre stk, er det en som er sjef, eller rettere sagt dronning. Som regel er dronningen i en katteflokk den eldste hunnkatten, og gjerne katten som har født kattunger. Dronningposisjonen vil vedvare helt inntil at en annen hunnkatt får kattunger. Da vil den hunnkatten få dronningposisjonen i flokken.

De andre kattene må innrette seg etter dronningen, og det er ikke bare å komme å yppe seg med dronninga. Da sier dronninga i fra.

I likhet med oss mennesker har katter sosiale regler de må følge, for hvis ikke blir det krangling og bråk. Ta f.eks. hos oss. I hver sin sofa har jeg to puskepelsputer som kattene elsker å ligge på. Det er min eldste abyssinerhunnkatt Nadina som har førsteretten å ligge på disse putene. Dette vet både Dixie og Elvis. Hvis Elvis ligger på den ene puta i sofaen, og Nadina også tilfeldigvis vil ligge på den samme puta, er bare et blikk fra Nadina nok til at Elvis flytter seg. Det vil si. Elvis har skjønt de sosiale spillereglene for at dronning Nadina bestemmer. Katter som ikke skjønner disse sosiale reglene havner lett i krangling og bråk med andre katter. Disse sosiale spillereglene lærer kattene når de er kattunger i lek med kullsøsken og oppdragelse og lek med kattemor.

Et annet godt eksempel er hvis Dixie eller Elvis ligger i fanget på mannen min eller meg, og Nadina også vil ligge i fanget, kommer hun bare bort og stirrer den katten som ligger i fanget dypt i øynene, og det blikket fra Nadina er nok til at Elvis og Dixie må gi fra seg fanget til henne 🙂

Hvis verken Dixie eller Elvis hadde skjønt de sosiale spillereglene om å akseptere Nadina som dronning i kattetrioen, hadde det blitt uro og slossing mellom kattene. Den dagen evt. Dixie får kattunger, må Nadina og Elvis lære seg til å akseptere Dixie som dronning. Dixie sin måte å vær dronning på, kan være helt annerledes enn Nadina sin.

Mye handler om psykologi og sosial atferd til kattene. Katter som har vokst opp uten kullsøsken, vil kanskje ofte ha vanskeligheter med å forstå de sosiale spillereglene i samvær med andre katter, og de kan også i noen tilfeller utvikle atferdsproblem siden de ikke har lært det grunnleggende i samspill i samvær med kullsøsken og kattemor.

I en av kullene jeg hadde ble det født en kattunge (hannkatt). Han ble nok en bortskjemt guttekatt, og han fikk oppmerksomehten fra både kattemor, en annen abyssinerhunnkatt jeg hadde, kattepappen og huskatten jeg hadde. Jeg merket etter hvert som han ble eldre at han ikke hadde de sosiale spillereglene inne. Når han lektesloss med noen av de andre voksne kattene mine gav han seg ikke. Han gikk rett på, og gikk løs på den katten han lekesloss med. Resultatet var at den katten som han lekesloss med ble lei måtte si fra på en bestemt måte. Det hendte av og til at han da heller ikke gav seg, men da fikk han seg et rapp med labben. Når den hannkatten ble eldre, kom han ofte i konflikt med de andre kattene her hjemme. Da jeg skulle selge ham, var det bevisst at jeg søkte etter en familie hvor han kunne være alenekatt uten andre katter, for innkjøringen blant andre katter kan være vanskelig for et “enebarn”. Tilbakemeldingene jeg har fått om ham, er at han er fantastisk og kjempeherlig kosegutt <3 🙂

Hos katter som hos mennesker er det sosiale samspillet mellom kattene i en katteflott kjempeviktig. Studerer man samspillet mellom kattene i en katteflokk vil man tydelig se at de kommuniserer med hverandre på sitt vis.

Jeg blir kjemperørt når jeg tenker tilbake på hvor snille og gode Elvis og Dixie var mot Nadina i sommer da hun hadde skadet seg, og de er fremdeles kjempesnille.

Det samme viste seg da Elvis flyttet hit i mai. De to første ukene feste Nadina og Dixie mot Elvis, men så ble Elvis akseptert som et likeverdig medlem at kattetrioen <3 🙂 Dixie måtte bli 100% trygg på den lille “rødreven”, og Nadina måtte bli 100% trygg på at Elvis ikke truet hennes “dronningstatus” 🙂

På mange måter vil jeg si at katter, eller dyr generelt, er mye flinkere til å skjønne sosiale spilleregler enn hva vi mennesker er. Kattene tøyer ikke strikken når en annen katt viser med kroppen at nok er nok.

I kattetrioen her hjemme er ingen krangling eller ufred. Abyssinertrioen min aksepterer hverandre, de tar vare på hverandre, de viser omsorg for hverandre, de beskytter hverandre, de er kjempesosiale med mennesker, de leker og de finner på små rampestreker som matmor tilgir dem for for og de er avhengige av hverandre.

Jeg elsker min tre kjempeherlige abyssinere <3 🙂 De viser meg at vi mennesker har mye å lære av dyr!

Godpusejenta min Dronning Nadina <3 🙂 Fotograf: Maria Westling http://www.wmartphoto.se/

Som blogger siden 2007 har jeg lest og sett mange blogger. Det finnes kjempemange flinke bloggere der ute 🙂 I vår bloggverden er alle bloggene unike på hver sin måte. Jeg leser både blogger til bloggere som er 40 +, og jeg leser også bloggere til de som er yngre. Det viktigste for meg er at bloggen må gi meg noe, og det viktigste for meg er at bloggen jeg leser skal fange min interesse. Hvis ikke bloggen fanger min interesse, går jeg fort ut, og jeg kommenterer minst mulig hos den bloggeren, og jeg orker ikke lese bloggen. 

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg siden 2007 har sett ganske så heftige bloggkrangler hvor to bloggere har vært uenige under en diskusjon, og diskusjonen har utviklet seg til en heftig bloggkrangel med innlegg og motinnlegg om hverandre frem og tilbake.

Jeg synes det blir flaut og pinlig når jeg ser slikt skjer, og en slik høylydt krangling skjer blant bloggere i absolutt alle aldersgrupper, dessverre. 

– Bloggeren blogger om sin hverdag, interesser og deler bilder med dine lesere.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

– Bloggeren fremstår som kjempehyggelig, koselig, og imøtekommende, og bloggeren fronter at alle må få lov til å ha sine egne meninger, og at det er viktig å akseptere hverandre for sine meninger. 

– Til å begynne med er innleggene og kommentarene kjempekoselig å lese, men….

– Etter hvert som bloggen former seg, begynner bloggeren å blogge om kontroversielle temaer, og gjerne med temaer som bloggeren vet kommer til å provosere leserne. 

– Bloggeren shouter gjerne innleggene sine, og alle forstår at vi bloggere ønsker å nå ut med våre innlegg! 

– Bloggeren klager høyt på at at andre bloggere shouter innlegg flere ganger om dagen, men bloggeren shouter selv blogginnlegg flere ganger om dagen, og står fram som en stor dobbeltmoralist! 

– Bloggeren har kommentargodkjenning hvor kun kommentarer hvor leserne kun er enige med bloggeren slippes igjennom. Det er en feig måte å gjøre det på! 

– Kommentarer hvor leserne ikke er enige med seg slippes ikke igjennom kommentarkontrollen.

– Bloggeren forsøker å fremstå som seriøs, og godkjenner noen ytterst få kommentarer hvor leserne er uenige med seg.

– De få kommentarene hvor leserne er uenig med bloggeren får gjerne et frekt svar! 

– Bloggeren er raskt ute med å hevde at leserne som ikke har samme oppfatning som seg selv for å være nettroll og mobbere. 

– Bloggeren tror at innlegg som skrives på forskjellige blogger omhandler  seg selv, selv om innleggene ikke gjør det! 

– Bloggeren tar på seg en offerrolle som mobbeoffer, og påstår hårdnakket at hun/han blir mobbet.

– Bloggeren utpeker seg selv til “uskyldig” mobbeoffer for at leserne skal synes synd på seg. 

– Bloggeren ser ikke at det var h*n som begynte, for det er alltid alle andre sin feil. 

– Bloggeren skriver flere blogginnlegg på bloggen sin som man skjønner er myntet personlig mot noen bloggere. De unnskylder seg med at så lenge navn ikke er nevnt vil ingen kunne kjenne seg igjen i blogginnleggene. Der tar disse bloggerne feil, for involverte parter vil kjenne seg igjen! 

– Innleggene som skrives stemmer ikke virkeligheten med hva som faktisk har skjedd, og er tuftet på fantasier og løgn! 

– De involverte parter får ikke anledning til å forsvare seg, for kommentarene slippes ikke igjennom kommentarfilteret. 

– Folk trekker seg unna bloggen, for de vet hvilken type blogger de har med å gjøre. 

En slik måte på blogge kan føre til mistrivsel på bloggstedet, og bloggere som har en slik fremtoning vil etter all sannsynlighet miste lesere, noe de kanskje ikke innser selv. Disse type bloggerne vil dessverre ikke bli tatt seriøst av lesere. 

I dagens utgave av Adresseavisen 27.08.2015 stod det å lese at en anonym kvinne har skrevet sin frustrasjon under “Ordet Fritt” forrige uke om at hun ønsker restriksjon av bruken av trampoline i tettbygde strøk! 

Her kan dere selv lese innlegget: 

http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article11468728.ece

Da har man etter min mening lite å klage på!

Så lenge det ikke hoppes, hoies og hyles på en trampoline på nattestid (fra kl.21.30 – 08.00) ser jeg ikke at det skal være noe problem. 

Hvis det er et så stort problem for denne anonyme damen at unger hopper på trampolinen, får hun se å flytte lengt mulig bort fra folk, og langt opp på fjellet hvor hun ikke har naboer. Selv synes jeg det er verre når naboer begynner å bråke med gressklippere kl.07.30 om morgenen! 

Når ble det bråk at unger ler og har det morsomt? Jeg bare spør. En ting jeg skal være enig i, og det er at foreldre bør kunne snakke med ungene sine om bruken av stemmen når de er ute, og de kan ta hensyn. Har forståelse for at man kan reagere på at unger hyler, hoier og skriker høyt. Den problematikken skjønner jeg, men som nabo kommer man ingen vei med å kjefte på ungene! Det vil gjøre vondt verre. Snakk med foreldrene og ungene, slik at man kan komme til en enighet som er til det beste for begge parter. I et borettslag hvor man bor tett må alle ta hensyn til hverandre. Det gjelder alle veier, og ikke bare én vei. 

Selv har vi flere vennepar som har unger, og de har også trampoliner ute i hagene sine. Noen av venneparene våre har fortalt at naboer har klaget over at ungene hopper på trampolina, men noen av venneparene våre har også innført et tidspunkt for når det er slutt med trampolinehoppingen for kvelden. I tillegg så har jeg hørt at venneparene våre har snakket til ungene sine før de går ut og hopper på trampolinen, og de har gitt dem tydelig beskjed om at hvis de har blir for høyrøstet med høylydt hyling er det slutt på tramplinehoppingen. Det har ungene godtatt, og selve trampolinehoppingen har foregått rolig og stille for seg. 

Hva med generasjonen min? Da jeg var barn- og ungdom på 70-tallet holdt vi på å leke sisten, hoppet strikk, hoppet langtau, kjørte med akebrett, lekte sisten og vi lo og hadde det gøy. Vi var 6-8 jenter sammen, og det var ikke en eneste klage fra naboene!

Det hendte at hvis guttene i nabolaget ble for høyrøstet når de spilte fotball fikk beskjed om å gå på grusfotballbanen å spille, og det gjorde de. 

Hvis du bor i et nabolag hvor det bor barnefamilier så skal du tåle at unger leker og har det gøy sammen! Samtidig er det foreldrenes ansvar å lære ungene opp til å vise hensyn med stemmebruk utendørs. 

Jeg har også hørt eksempler på borettslag med mange småbarnsfamilier hvor borettslaget har nektet å lage en lekeplass for ungene! Hva er problemet? Unger trenger å utfolde seg fysisk gjennom leken, og fysisk lek er en del av unger sin motoriske utvikling! Forventer man i 2015 at unger bare skal sees, og ikke høres slik det var før i tiden? I dag er det lovpålagt når det bygges nye borettslag hvor man har barnefamilier at det skal være en lekeplass for ungene. 

Jeg har vært på besøk hos mange venner og kjente som bor i borettslag. Hagene deres er så tette opp i hverandre, og du kan godt høre hva naboene prater om. Det er en lekeplass også i borettslaget, men ikke stor nok plass for å romme en trampoline. Dermed blir det slik at familiene selv har sin private trampoline inne i sin egen hage. Det er da jeg mener at naboene må tåle at unger hopper på trampolinen, men at foreldrene snakker tydelig med ungene sine om at de skal ta hensyn til naboene når det gjelder hyling, roping og skriking!

I borettslag er det viktigere enn noen gang med å respektere beboerne som bor der, men å reagere på trampolinehopping som foregår i rolige former uten bråk og støy synes jeg er å gå langt over streken. Da har man ikke noe i et borettslag å gjøre. På 90-tallet var det en venninne av meg og hennes mann fikk kjeft av en nabo som klaget over at deres nyfødte baby gråt. Slikt mener jeg er uhørt! Man klager ikke over at en nyfødt baby gråter! 

Jeg vet det finnes mange borettslag hvor det finnes beboere som overhodet ikke liker unger, og jeg har selv personlig vært vitne til at en beboer kjeftet på to jenter som rolig satt og lekte med Barbiedukkene sine ute på plenen, og jeg skal være ærlig å si at jentene ikke bråkte eller var høylydte. 

 Vi har en lov i Norge om offentlig ro og orden i tettbygde strøk mellom kl.23.00 – 07.00! Den loven gjelder for alle, og ikke for noen!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

22.07.2015 er 4 år siden det forferdelige og kjempegrusomme terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya hvor 77 mennesker uskyldig brutalt ble drept. De drepte var ansatte i Regjeringskvartalet, noen som befant seg i nærheten av bombebilen og ungdommer i sin beste alder som var politisk engasjerte i en ungdomspolitisk organisasjon. Ungdommene hadde hele livet sitt foran seg, de hadde drømmer og håp for fremtiden <3 

Terrorangrepet rystet hele Norges befolkning, og alle sammen følte og føler fremdeles med de som personlig opplevde terrorangrepet på kroppen, de som ble skadet, familie, slekt og venner til ofrene. Norge stod sammen i sorgen. Hatet ble vendt til kjærlighet <3

Dagen etter terrorangrepet ble det lagt ned blomster, og tent lys utenfor Oslo Domkirke, og blomsterhavet vokste og vokste de nærmeste dagene og ukene. 

Daværende statsminister Jens Stoltenberg gjorde en kjempeflott jobb, og han viste nærvær og omsorg for de som personlig var rammet av terrorangrepet, de andre AUF-ungdommene som var tilstede på Utøya, ofrenes familier, slekt og venner og Norges befolkning. Vi fikk se en statsminister som hadde det vondt <3 Likevel var budskapet til Jens Stoltenberg å vende hatet til kjærlighet <3 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Vi i Norge er et land tuftet på kristne verdier, og kristendommen har vært religionen vår helt siden kristningen av Norge. Det Norske folk hadde respekt for kristendommen, og kristendommen var viktig. Kanskje fordi at kirken hadde så mye makt som de hadde. Kirken eide mesteparten av jorda rundt om i landet, og kirken satt med store verdier som medførte at de fikk makt. Prestene var høyt aktede og respekterte personer som folk hadde stor respekt for.

Hos en del nordmenn i dag er respekten for kristendommen som religion totalt borte. Synet på kristendom som religion står ikke like sterkt hos oss nordmenn nå som det gjorde før. Vi kan bare gå tilbake til 1900-tallet til våre besteforeldres tid. Da hadde vår besteforeldregenerasjon mye større respekt for kirken og den kristen tro enn det vi har i dag. Jeg tror noe av det henger sammen med at vi i dagens samfunn har mye større ytringsfrihet enn det min besteforeldregenerasjon hadde.

Grunnloven 1814 fastslo (§ 2) at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», og den statskirkelige styreform ble bibeholdt uavkortet. Legmannsforkynnelse var underkastet de strenge forskrifter i konventikkelplakaten av 1741, men 1842 tvang Stortinget igjennom opphevelsen av denne lov etter to sanksjonsnektelser.

Norsk kristenliv på 1900-tallet har ellers vært preget av en spenning mellom liberale og konservative kristne. Denne vokste for alvor frem ved begynnelsen av århundret. Et sentralt stridsspørsmål var holdningen til historievitenskapens kritiske utforskning av kristendommens kildeskrifter, der de konservative var tilbakeholdne, mens de såkalte liberale så det som en nødvendig oppgave å ta denne forskningen på alvor. Med opprettelsen av Menighetsfakultetet som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, ble spenningen mellom konservative og liberale institusjonalisert, og den satte sitt preg på mye av kristenlivet i Norge gjennom store deler av 1900-tallet. Fra 1980- og 1990-årene er den imidlertid trådt noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne. (Kilde: https://snl.no/Kristendommens_historie_i_Norge)

Før i tiden hadde folket respekt for den kristendommen som religion, for forkynnelsen handlet om at hvis du ikke fryktet og æret Gud havnet man i helvete. Denne læren har nok vært den gjeldene i kirken til langt inn på 1900-tallet. I skolen hadde man faget kristendom, og det var lite rom for tolkning og egne meninger. Jeg husker selv fra da jeg gikk på barneskolen (1. – 6.klasse fra 1973 – 1979) måtte vi stå ved pultene våre om morgenen, og vi begynte alltid dagen med å synge en morgensalme. Før vi spiste formiddagsmat sang vi bordvers, gjerne “Å du som metter liten fugl), og vi avsluttet skoledagen ved å stå ved pultene å synge: “Ha takk o Gud for dagen”.

Til og med på ungdomsskolen (1979 – 1982) var faget kristendom preget av forkynnelse, og lite rom for tolkning og tenkning. Til eksamen måtte vi pugge salmer som vi måtte kunne samt kunne bibelhistorien på rams. Det var først på gymnaset i 2. og 3.klasse  i faget religion vi fikk lære om andre religioner.

Ett eksempel på oppmykning av faget kristendom var da da KRL-faget ble innført i skolen i 1997. KRL stod for: Kristendom, religion og livssyn. Et av formålene at elevene skulle bli kjent med vår egen religion (kristendommen) som et grunnlag for å forstå sammenhengen i andre religioner. Elevene skulle også lære om andre religioner, og de skulle sammenlikne religionene. Elevene skulle lære seg å se likhetene og forskjellene mellom religionene. Det var for å forhindre fordommer mot andre religioner. Jeg personlig synes grunntanken i KRL-faget var en fin tanke. KRL-faget fikk kritikk fra Humanetisk Forbund for å vektlegge for mye på kristendommen. Grunnen til at det var hovedvekt på kristendom var fordi at de som utformet L-97 (lærerplanen for 1997) mente at for å forstå og respektere andre religioner måtte ungene forstå sin egen religion.

Gjennom årenes løp har det skjedd en samfunnsutvikling. Gjennom samfunnsutviklingen også fått mer og mer ytringsfrihet, og mennesker blir nå oppfordret til å tenke og reflektere selv uten at noen skal komme å fortelle oss at våre meninger er feil.

I Norge har vi religionsfrihet, og det betyr at vi selv kan velge hvilken religion vi ønsker å bekjenne oss til. Mange velger å ikke bekjenne seg til noen tro. Ytringsfriheten har også ført til at mange norske folk tar avstand fra kristendommen som religion, og folk tørr å si hva de mener om kristendommen. Jeg tørr å påstå at mange presters forkynnelse gjennom årenes løp om at hvis folk ikke trodde på Gud havnet man i helvete har ført til at mange nordmenn har fått kristendommen som religion i vrangstrupen.

Til tider mener jeg at ytringsfriheten går litt vel langt i omtale av kristendommen som religion, og jeg mener at en del motstandere av kristendommen ytrer seg på en svært negativ måte til kristendommen som religion. De snakker svært så negativt, og gjerne spotter de som bekjenner seg til den kristne tro. Prestene som jobber i kirken blir gjerne omtalt med negative ordelag. I tillegg har en del motstandere av kristendommen lett for å regelrett å spotte Gud og Jesus når de skal rakke ned på kristendommen som religion.

Til og med har en del folk mistet fullstendig respekten for kirken som er de kristnes Guds hus. Hvis vi nordmenn kommer inn i et tempel, en moské eller en katolsk kirke enten her i Norge eller i utlandet, viser vi med en gang dyp respekt og ærbødighet for deres tro, religion og tempelet, moskeen eller den katolske kirken.

Det er kjempeflott at man viser respekt for andre religioner og tro, men burde vi ikke ha respekt for kristendommen også?

Gjennom mine spilleoppdrag i ulike kirker, treffer jeg mange mennesker som går i kirken. Det er både faste kirkegjengere, dåpsfamilier og pårørende i begravelser. Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg har blitt dypt over den manglende respekten enkelte viser til kirken og kirkerommet. Ta f.eks. enkelte konfirmanter. De har luene på seg når de er i kirka. Inne i selve kirkerommet har har jeg mange ganger hørt høylydt banning av både ungdom og voksne.

Jeg har snakket med en del utlendinger som tilhører en annen religion, og har en annen tro enn det jeg har, og de som jeg har pratet med er sjokkerte over at en god del nordmenn ikke viser respekt for vår egen religion. Mitt inntrykk er at fremmedspråklige her i Norge som tilhører en annen tro og religion enn oss har mye større respekt og ærbødighet for sin tro, sin religion og deres moské, tempel eller katolske kirke, og for dem er deres religion deres kultur. De vet å ta vare på kulturarven deres.

De verste til å rakke ned på kristendommen og kristen tro er voksne mennesker. En god del voksne mennesker har en eller annen negativ opplevelse av kristendommen og kriken, og det vet de å fortelle. De har lett for å spotte og håne de som bekjenner seg til den kristne tro.

Mange som har et anspent forhold til kristendommen har også et forvrengt syn på hvordan de kristne er. De tror at kristne ikke kan drikke alkohol, kristne kan ikke spille kort, kristne kan ikke gå på kino, og de tror at de kristne lever et kjedelig liv.

Jeg skjønner hvorfor de har dette synet på kristne, for før i tiden ble folk fortalt at det var synd å danse, at det var synd å drikke, at det var synd å spille kort og at det var synd å danse. Årsaken til at folk før i tiden ble fortalt dette, var fordi noen levde et utsvevende liv ved å drikke mye alkohol som endte med kortspill om penger, og da kunne de spille seg for både hus og hjem.

Noen av mine venner forteller om at de hadde besteforeldre som var strenge i sin kristne tro, og at det ikke var tillatt med kortspill i hjemmene deres. Vi kan trygt si at slik er det ikke lengre!

Kirken har blitt kraftig liberalisert frem til i dag. Noe gammeldags syn henger igjen hos enkelte kristne. Kristne i dag tar gjerne ett glass vin, kristne spiller gjerne kort, og mange kristne danser også.

Selv har jeg vært aktiv i kirka. Jeg sang i barnekor i kirka, jeg sang Tensing fra jeg var 19 – 21 år og jeg har sunget i kirkekor. I tillegg har jeg jobbet som konfirmantleder hvor jeg var med på konfirmantleirer. Jeg har med egne sett fra 1970-tallet og frem til nå hvordan kirken har forandret seg, og faktisk blitt en kirke som ønsker å bli folkelig.

Mange tror at konfirmanter som konfirmerer seg i kirka blir innprentet om at de må tro på Gud, men det er ikke tilfelle. Prestene, kateketene og ungdomsarbeiderne som jobber med konfirmantene oppfordrer tenåringene å tenke selv, de oppfordrer tenåringene til tørre å spørre, tørre å være kritiske, og til de som tror at konfirmanttiden handler bare om kristendom så tar de helt feil. Konfirmantundervisningen inneholder mye etikk, og konfirmantundervisningen er bygget på mye diskusjoner om temaet tro og etikk, og ungdommene har mye diskusjoner omkring temaene tro og etikk, noe som viser seg å engasjere dem.

At kirken har forandret seg er det ingen tvil om. Kirke og stat er nå skilt fra hverandre.

Den Norske Kirke ble tidligere kalt statskirken, men nå uformelt folkekirken. Statskirken slik vi kjenner den ble skilt fra staten 21.mai 2012. (Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Den_norske_kirke)

Jeg tror kanskje dette var en lur ting å gjøre nettopp for å få folk tilbake til kirken. Kirken må bli en kirke for folket hvor det er takhøyde.

I alle år hvor jeg har vært aktiv i kirken har det vært rom for tro og tvil. Jeg har aldri opplevd fordømmelse slik mange forteller at de har opplevd.

Nå har jeg stor forståelse for at den uvante kirkegjenger synes det er kjedelig å gå på en gudstjeneste, for en gudstjeneste kan virke forvirrende for en som ikke er vant å gå på gudstjenester. De synes det er forvirrende når man skal reise seg, forvirrende når man kan sitte, og den uvante kirkegjenger vet ikke hva de forskjellige leddene i en gudstjeneste betyr. Hvert enkelt ledd i en gudstjeneste har sin betydning. Dette er noe folk flest ikke kjenner til.

Likevel mener jeg at vi nordmenn bør begynne vise mer respekt for kristendommen og religionen som alltid har vært en del av vår kultur enn det vi gjør, vise respekt for de som bekjenner seg til den kristne tro, vise respekt for Bibelen og vise respekt for kirken.

Mobbing av kristendommen som religion, mobbing av de som bekjenner seg til den kristen tro, mobbing av prester som yrkesgruppe og spotting av Bibelen (som er den boken kristne forholder seg til) reagerer jeg kraftig på! Første bud er å ha like stor respekt for vår egen religion som vi har for andre religioner!

Vi nordmenn har mye å lære av de som tilhører en annen religion, for det er sjelden eller aldri at de mobber eller snakker nedsettende om sin egen tro/religion, mobber eller snakker nedsettende om de som bekjenner seg til religionen sin, mobber eller snakker nedsettende om f.eks. Koranen og mobber og snakker nedsettende om de som jobber i moskeen, i tempelet eller den katolske kirken.

Ytringsfrihet, og det å ha meninger om en religion er en ting, men mobbing og det å snakke nedsettende om en tro/religion, mobbing og det å snakke nedsettende om de som bekjenner seg til troen og mobbing og det å snakke nedsettende om f.eks. prester er noe helt annet! Det har ikke noe med ytringsfrihet eller å gjøre i det hele tatt! 

I 1994 gjennomgikk jeg mine aller første operasjoner. Jeg fikk betennelse i begge albuer, og måtte operere dem. På samme tidspunkt hadde jeg smerter i anklene, og jeg ble henvist til ortoped. Ortopeden ville operere meg. I juni 1995 ble jeg operert i den ene ankelen, og ortopeden tok en leddhinneprøve. En leddhinneprøve kunne gi ortopedene og fastlegen min svaret på om jeg hadde reumatisme, og svaret kom for dagen at jeg hadde reumatisme.

Ble også operert i den andre ankelen høsten 1995, og leddhinneprøven der viste også det det kunne var reumatisme. Etter dette ble jeg henvist til reumatolog, og de kunne med sikkerhet si at jeg hadde kronisk tilbakevendene betennelsesreumatisme i store ledd som: Ankler, hæler, knær, håndledd, albuer og skuldre.

Reumatologen forespeilet meg at jeg måtte forberede meg på flere operasjoner gjennom årenes løp, og det har det blitt. Etter 1995 ble har jeg hatt følgende operasjoner: Ackillesforlengelse i begge ackillesscener, operasjon i begge hæler 4 ganger pga betennelse i hælsporen, stivet av begge håndledd, operert 2 ganger i begge albuer, operasjon i det ene kneet mitt og operasjon i begge skuldrene mine. Da jeg fikk stadfestet at jeg hadde kronisk betennelsesreumatisme jobbet jeg som førskolelærer, og jeg stortrivdes i yrket mitt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg merket at jeg hadde smerter i håndledd og albuer av å kle av og på ungene, hælene mine var opphovnet og ildrøde når jeg var ute i surt og kaldt vær, og jeg hadde smerter i kroppen etter endt arbeidsdag. Reumatologen, ortoped, fastlege og fysioterapeuten min mente at jeg måtte omskoleres fra å være førskolelærer. Selvsagt var det tungt å høre, og jeg gikk mange runder med meg selv.

Jeg hadde ett eneste valg, og det var å akseptere min kroniske betennelsesreumatisme. I tillegg se positivt på situasjonen min. Jeg var bevist fra første dag om at jeg ville ikke sette meg ned og synes synd på meg selv. Blir man frisk av det? Svaret for meg var og er klart nei!

Høsten 1996 begynte jeg på min omskolering på lærerhøgskolen i Trondheim hvor jeg bl.a studerte musikk grunnfag, 1. og 2.avdeling spes.ped, KRL (kristendom, religion og livssyn), matematikk, naturfag og norsk. Tross flere operasjoner under de fire studieårene fikk jeg kjempefine eksamensresultater på mine eksamener. Jeg ble ferdigutdannet adjunkt med opprykk i juni 2000. Jobbet i flere år som musikklærer, lærer i KRL og som spes.ped i ungdomsskolen. Jeg stortrivdes i yrket mitt. Mens jeg jobbet som lærer hadde jeg mye smerter og betennelser i leddene mine, og jeg ble operert flere ganger i hælene mine pga betennelser mens jeg jobbet som lærer.

Siden jeg brant for musikk dekket arbeidsplassen min videreutdanning slik at jeg kunne få studere musikk mellomfag, et studium som gikk over ett semester. Dette studiet gjorde til at jeg fikk mer lyst til å satse på videre musikkstudium. Søkte så på musikk mastergrad ved NTNU, og begynte på mastergradstudiet mitt høsten 2005. Siden jeg har en har kronisk sykdom fikk jeg utvidet masterstudet mitt med to år ekstra. De fagene jeg hadde på musikk mastergrad var: Korledelse A og korledelse B (undervisning ved musikkonservatoriet i Trondheim), musikk som skolefag, arrangering og komponering, hovedinstrument (tverrfløyte) og bi-instrument (piano).

I januar 2005 fikk jeg meg faste spillejobber på tverrfløyta i ved gudstjenester, hyggetreff, begravelser og bryllup, og siden har jeg jobbet fast med spillejobbene på fløyta. Jeg stortrives med fløytespillejobbene mine 🙂 Siden jeg hadde eksamen i Korledelse A og B fikk jeg meg 20% kordirigentstilling for et kor i distriktet hvor jeg bor. Jeg begynte å dirigere koret i januar 2006, og jobber fortsatt som kordirigent i 20% stilling for et blandetkor 🙂 Jeg stortrives i jobben som kordirigent:) 

Fra jeg begynte på musikk mastergrad studiet og frem til nå, har jeg fått tilbakefall av betennelser i leddene mine, og flere operasjoner. Likevel gjennomførte jeg min musikk mastergrad!

Det var i 2010 fastlegen min og fysioterapeut sa at nok var nok når det gjaldt 100% jobb for meg, for da hadde jeg hatt så mye tilbakefall med betennelser i leddene mine og operasjoner. Da søkte jeg om arbeidsavklaringspenger, og våren 2012 var jeg igjennom arbeidsavklaring for å se hva kroppen min tålte av belastning.

Våren 2014 fikk jeg godkjent 80% uføretrygd. Jeg er kjempepriviligert som få lov til å jobbe med det som er min store hobby, nemlig musikken. Jeg er kordirigent for et kjempeherlig blandetkor, og jeg stortrives med å få jobbe med korsangerne mine. Det er kjempemasse godt humør, og latteren sitter løst på alle korøvelsene 🙂 Hvis de som hører på fløytespillingen min kommer og sier til meg at de ble rørt av musikken, har jeg oppnådd det jeg ønsket, og det er å gi dem musikk. Da har jeg nådd målet mitt! Jeg får rett og slett lov til å formidle musikk til de som hører på, og det gir meg kjempemasse.  I tillegg har familie, slekt og kjempegode venner som bryr seg om meg. Mine fritidsinteresser er også med og beriker livet mitt som kattene mine, katteutstillinger, rasekattvennene, reise, gå turer, fotografere, trene til fysioterapeut, sosialt samvær med familie, slekt og venner 🙂

Hvis du har en kronisk sykdom, er det første man må gjøre å akseptere situasjonen sin! Selv måtte jeg akseptere min situasjon, og jeg måtte godta og erkjenne at jeg fikk diagnosen kronisk tilbakevennedne betennelsesreumatisme. Jeg måtte selv finne ut hva som fungerte for meg slik at jeg kunne ha gode dager, og jeg vet hva jeg må gjøre i dag for at jeg skal fungere i hverdagen. Det er kun jeg som kjenner kroppen min, og ingen andre.

Fastlegen min og fysioterapeuten min sier at jeg vendt min kroniske betennelsesreumatisme til noe positivt. Jeg har aldri vært den typen som har satt meg ned og syntes synd på meg selv. Det verste jeg vet er hvis folk sier: “Åh stakkars deg!” av medlidenhet. Medlidenhet gjør meg ikke frisk. Jeg skjønner at de sier det for å vise omtanke for meg, og jeg setter kjempestor pris på omsorgen og omtanken de viser <3 Samtidig vil jeg ikke at folk skal ha medlidenhet for meg. Omtanke og omsorg derimot er noe helt annet, og det er det jeg setter kjempestor pris på.  Jeg tar fast medisin for å holde min kroniske betennelsesreumatisme i sjakk, og jeg vet som tidligere nevnt hva jeg skal gjøre for at jeg skal fungere med minst mulig smerte. Likevel er det en del utenforstående (noen jeg bare vet av, men som ikke kjenner meg personlig og noen få stk på internett) som begynner å belære meg for hva jeg skal gjøre og ikke gjøre i forhold til min reumatisme. Jeg har også opplevd at de forteller meg hvilke medisiner jeg må ta for min reumatisme.

Noen av de det gjelder stilt en diagnose på meg, for de mener at det kan ikke være reumatisme jeg har, fordi de mener at folk med reumatisme får krokete ledd. Jeg har også opplevd at andre som har reumatisme forteller meg at jeg må begynne å ta samme medisiner som det de gjør.

De verste som gir meg velmente råd er de som sverger til alternativ behandling, og gjerne de som utøver alternativ medisin. Her gjelder det 2 personer (ikke nære venner, men perifere bekjente) samt et par som har kommentert på bloggen min. Felles for disse er at de har klart gitt signal om de er motstandere av skolemedisinen.

I følge mine perifere bekjente og de to som har kommentert på bloggen min, må jeg over hodet ikke høre på fastlegen, fysioterapeuten min, reumatologen min og ortopedene, fordi de mener at de feilbehandler alle pasienter. Alle sammen av disse har gjentatte ganger gjort mislykkede forsøk på å stille en helt annen diagnose på meg, enn den diagnosen jeg allerede har fått fra en godkjent vitenskaplig reumatolog, min fastlege og fysioterapeut. Her mangler det ikke på velmente råd som: At jeg må tenke meg frisk, at jeg må ta en reinkarnasjon for å åpne opp i blokkeringer fra tidligere liv, og de vil også heale meg frisk. Jeg skjønner at dette er velmenende råd fra dere, og tusen takk for at dere bryr dere <3 🙂 

Husk likevel at jeg fikk diagnosen kronisk tilbakevennende betennelsesreumatisme i 1995, og diagnosen fikk jeg av av en reumatolog som har godkjent legeutdannelse og videreutdannelse innen reumatologi. Det er helt unødvendig og bortkastet å stille en diagnose på meg som har hatt diagnosen i 19 år! Til dere som sammenlikner min reumatisme med deres egen skal dere vite at vi har ikke samme type reumatisme. Jeg blir medisinert i henhold til den reumatismen jeg er diagnostisert for.  Det som hjelper og er bra for deg, trenger nødvendigvis ikke å være det rette for meg. Jeg blir medisinert ut i fra min reumatisme, og når du forteller meg hvilke medisiner jeg må begynne å ta, rister jeg oppgitt på hodet. Jeg tar de medisinene jeg blir foreskrevet av min fastlege, og det er tross alt fastlegen min som kjenner meg aller best 🙂 Når det gjelder velmenende rådene fra mine perifere bekjente som sverger til alternativ medisin og alternativ behandling, synes jeg personlig at de rådene de gir er helt hinsides en hver fornuft.

Det velmente rådet om å tenke seg frisk virker helt bak mål i mine øyne. Hvis det hadde vært så enkelt som å tenke seg frisk hadde vi ikke trengt hverken leger, tannleger, kirurger, sykepleier og fysioterapeuter. Dere mine perifere bekjente + dere to som av og til har kommentert på bloggen min utøver ikke alternativ medisin som yrke en gang. Dere har alternativ medisin som en hobby. Når dere henter litt herfra og derfra, og putter opp i en stor gryte blir det ei mølje som ikke gir mening i mine øyne.  Jeg har også mistet all respekt for dere to av mine perifere bekjente når dere gang etter gang sitter og snakker stygt og nedlatende om leger, sykepleiere, tannleger, fysioterapeuter og kirurger. Er dere klar over at det er de som har godkjent og faglært vitenskaplig utdanning? Hvorfor sitte å rakke ned på andre yrkesgrupper? Eier dere ikke yrkesetikk? Ønsker ikke dere selv å hjelpe andre mennesker ved å bruke alternative behandlingsmåter? Det å rakke ned på andre yrkesgrupper hører ikke hjemme hos de som sverger til alternativ tankegang og alternativ behandling, og de prøver å fremstille seg selv som bedre og flinkere enn de som er fagutdannet leger, sykepleiere, fysioterapeuter og tannlegger. Disse utdanningene er vitenskaplig dokumentert. 

Som jeg nevnte før har jeg overhodet ingen grunn til å sette meg ned og synes synd på meg selv! Det gjør meg ikke frisk, og for meg er det gleden i livet og hverdagen som gjør at jeg har det bra 🙂

Jeg har familie, slekt og venner som verdsetter meg kjempehøyt, og som jeg versetter og elsker høyt. I tillegg er jeg kjempeheldig som får lov til å ha jobben min å spille fløyte, kordirigent for koret jeg dirigerer, kattene mine, katteutstilling, gå turer, fotografere, lese, strikke, hekle og være sosial med familie, slekt og venner 🙂                                        

Når desember kommer, og førjulstiden er over oss, begynner de fleste av oss med julegaveinnkjøp til familie, slekt og venner. Julehandelen skal gjøres unna, julegaver skal kjøpes, julematen skal i hus m.m.

Media (aviser og TV) henger seg på kritikken, og det skrives og snakkes opp og i mente om pengeforbruket mange Nordmenn har i førjulstiden. Vi Nordmenn lar oss rive med, og vi er med på å kritisere de som bruker mye penger på julegavekjøp i førjulstiden. Jeg skjønner at denne kritikken er en kritikk til forbrukersamfunnet vi lever i.

År etter år sitter mange folk rett og slett og kritiserer hva andre mennesker som de ikke kjenner, og kritikken går på hva andre mennesker bruker sine egen penger på f.eks. når det gjelder julehandelen. Jeg har hørt mange ytre seg slik: “Jeg blir så irritert at folk kan bruke så mange penger på dyre julegaver og så mye julehandel”. Hvorfor gidder folk å bruke energien sin på hva andre mennesker som man ikke kjenner bruker sine egne penger til? Er det et problem for oss mennesker? Mitt svar er klart nei. Jeg personlig orker ikke bruke energien min på å irritere meg over hva mennesker jeg ikke kjenner bruker sine egne penger på ved juletider. Vil folk kjøpe dyre julegaver til familie, slekt og venner, ja så må de få lov til det!  Dette var bare ett eksempel på at vi Nordmenn er kjempeflinke å kritisere andres pengeforbruk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Mennesker er generelt kjempeflinke til å kritisere hva andre mennesker rundt oss bruker penger på, og vi er generelt kjempeflinke på å irritere oss grønn over andre menneskers pengeforbruk. Vi tar oss ikke fem flate øre for å kritisere familie, slekt, venner, arbeidskollegaer, naboer og folk vi ikke kjenner.  Hvis noen vi kjenner eller vet av har en hytte på fjellet, og så kjøper seg en hytte ved sjøen er vi flinke til å komme med negative kritikk angående hva de foretar seg. Skader det oss om noen rundt oss har to hytter? Blir det ikke opp til den/de det gjelder? Det samme når det gjelder når noen vi vet av eller kjenner kjøper går til anskaffelse av bil nr.2, for da går kritikken og spørsmålet på hva de skal med to biler.

Hva om de må ha to biler for å få hverdagskabalen med kjøring av unger til og fra barnehage/skole og fritidsaktiviteter til å gå opp? Kanskje har de barn i barnehage på en kant av byen, og jobber på hver sin kant av byen.  Jeg kjenner mange som tar seg to sydenturer i året. Vær trygg! Kritikken om at de har to sydenturer i året vil ingen ende ta, og kritikken går på hvordan noen kan ha råd til to sydenturer. Hva om denne familien som kanskje har to sydenturer i året prioriterer penger på nettopp dette, og sparer til å få råd til to sydenturer. Det blir opp til familien selv! Noen velger også å bruke penger på å pusse opp husene sine, og gå til anskaffelse av nye møbler. Det foregår heller ikke uten kritikk, dessverre. Utenforstående folk sitter og kritiserer at familien måtte pusse opp stua i år også, og den gamle sofaen på 4 år ble byttet ut. Jeg har flere venner som elsker å kjøpe dyre merkeklær, og noen av vennene mine er motebevisste. Noen av vennene mine ønsker gjerne å vise bilder på facebook innkjøpene sine, og jeg synes det er kjempegøy å se hva vennene mine har kjøpt 🙂

Det er da selvfølgelig noen som ikke går av veien for å komme med negative og sure kommentarer, og en gang ble jeg (mot min vilje) lagt til på en gruppechat på facebook sammen med flere andre, hvor venninnen min som hadde kjøpt seg nye merkeklær ble diskutert negativt opp og i mente. Det var ikke måte på hva som florerte av negative kommentarer om hennes pengeforbruk på klær, mote og sminke. Jeg slettet meg fra den gruppechaten, fordi jeg ikke ville være med på å sverte venninnen min. Denne gruppechaten var for meg folk som var sjalu på venninnen min. Kan ikke vi mennesker begynne å glede oss over hva de rundt oss foretar seg? Hvis noen vi kjenner kjøper seg en ny sofa, nye klær, kan ikke vi heller være glade på vedkommendes vegne i stedet for å sitte å komme med negativ kritikk og surmagede oppstøt om det sofa- eller kleskjøpet? 

Det virker som om det er en trend i samfunnet å kritisere hva andre mennesker rundt oss foretar seg og bruker pengene sine på. Dette er et tydelig bevis på Janteloven og sjalusien er det som råder hos de som stadig sitter og kritiserer. Jeg skjønner ikke vitsen med å sitte å kritisere og irritere seg over hva andre bruker pengene sine på, og jeg lar meg ikke irritere. Hvorfor skal jeg bruke energi på å irritere meg? Det andre mennesker bruker sine penger på f.eks. å kjøpe hytte, en ekstra bil, dyre julegaver, dyre merkeklær, to sydenturer i året. skader ikke meg i det hele tatt. Jeg har den evnen at jeg gleder meg på vedkommendes vegne at han/hun unner seg noe nytt som de ønsker seg. Så lenge det ikke er mine penger som blir brukt, har ikke jeg som privatperson noe med hva de bruker sine egne penger til.

Mitt mål er heller å bry seg om andre mennesker, i stedet for å bry seg med!